Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Inne i selve byen har de forsvart seg med improviserte miner, levende skjold, snikskyttere og selvmordsbombere.
Annonse
Angrepet har blitt støttet av flystyrker fra den amerikansk-ledede operasjon Inherent Resolve, men i tettbygd strøk har det vist seg å være store utfordringer ved bruk av flystøtte og artilleri. For hvert flyangrep gjennomføres det en beregning av mulige følgeskader, og dette er en byråkratisk og tidkrevende prosess. Hvis risikoen for sivile tap er for stor, blir ikke angrepet gjennomført. Bakkestyrkene må derfor belage seg på å kjempe fra gatehjørne til gatehjørne, noe som er svært krevende og risikofylt.
I Aleppohar syriske regjeringsstyrker, med støtte fra Iran og Russland, nylig lykkes med å gjenerobre byen fra opprørerne.
Metoden de har benyttet, har vært ganske annerledes og blir betegnet som brutal, nådeløs og effektiv.
Kampene i Aleppo har pågått siden 2012, og den opprørskontrollerte østlige bydelen har vært delvis isolert gjennom flere år. Den siste forsyningslinjen fra nord ble kuttet sommeren 2016, og massive luft- og artilleriangrep innledet en ny offensiv fra de syriske regjeringsstyrkene høsten 2016. At Russland involverte seg direkte militært fra høsten året før, blir betegnet som en «game changer» for president Assad. Russiske angrep med fly og kryssermissiler endret maktbalansen dramatisk. I Aleppo har det åpenbart ikke vært de samme begrensninger når det gjelder flyangrep og sivile følgeskader som i Mosul. Tvert i mot kan det synes som om det har vært en bevisst strategi å ramme både opprørere og sivilbefolkning for å oppnå størst mulig effekt, både når det gjelder kampevne og moral. Det har blitt benyttet klasebomber og brannbomber samt improviserte tønnebomber sluppet fra helikopter. I tillegg til militære mål har både boligområder, sykehus, skoler, bakerier og annen sivil infrastruktur blitt ødelagt.
Human Rights Watch kaller angrepene for krigsforbrytelser. Samtidig ble det gitt tilbud om fritt leide og såkalte «humanitære korridorer» for opprørere og sivile som ønsket å forlate bydelen. Det er bedre å slippe opprørerne ut enn å måtte slåss mot dem i tettbygde byområder, noe som vil kunne medføre betydelige egne tap. Så hvilken av disse ulike tilnærmingene til militær maktbruk fungerer egentlig best?
Krigshistorien har vist at rå og brutal bruk av makt kan være en ekstremt effektiv form for krigføring. I alle fall på kort sikt.
For vår egen del er det uansett ikke aktuelt med bevisste brudd på krigens folkerett for å oppnå raskere militære seire. Bruk av militærmakt må baseres på de verdiene vårt demokratiske samfunn er tuftet på. Samtidig vil overdreven maktbruk og brutalitet bidra til en voldsspiral og skape sår som det tar generasjoner å lege. Motpartenes vilje til å inngå kompromisser og finne løsninger på konflikten vil forvitre og hatet forsterkes. Anseelse og støtte fra omverdenen vil også reduseres hvis man begår krigsforbrytelser.
Poenget er vel egentlig at vi må være forberedt på å møte motstandere som ikke nødvendigvis selv følger krigens spilleregler, slik vi definerer dem. Dette gjelder ikke bare terrorgrupper, men også regulære militære motstandere. Det kan være greit å få en påminnelse om dette selv om slik krig selvfølgelig vil være vanskelig å forberede seg på.
