Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Ukrainas president var raskt ute med å plassere ansvaret for missilnedslaget i Polen 15. november, som drepte to personer. Han gikk på luften umiddelbart med følgende: «Å treffe Nato-territorium med missiler. … Dette er et russisk missilangrep på kollektiv sikkerhet! Dette er en virkelig betydelig eskalering. Handling er nødvendig», sa Volodymyr Zelenskyj.
USAs president ventet litt, og på morgenkvisten neste dag kom det fra Joe Biden: «Det er foreløpig informasjon som bestrider det,» og forklarte det med å vise til missilets bane.
Hendelsen er ikke den første som forteller oss hvor viktig det er at Zelenskyj holdes i sjakk. Han står midt i krigen – hver dag. Han gjør en formidabel innsats for sitt land og folk – hver dag. Og han lever under et umenneskelig press – hver dag. Men for verden og menneskeheten er Biden i denne situasjonen viktigere, og han viser en sinnsro som vi skal være veldig glad for at han er i besittelse av.
Hans forgjenger, som omtrent samtidig med missilnedslaget i Polen meldte at han stiller som kandidat ved presidentvalget i 2024, ville ha kunnet reagere annerledes. Donald Trump viste gang på gang at han er uforutsigbar og ustabil. Følelser, for ikke å si selvfølelse, er dårlig veileder for utsagn og handlinger i krisesituasjoner – særlig når atomvåpen er i bildet.
Nord-Koreas leder beordrer tidvis skur av raketter sendt ut i havet rundt Sør-Korea når naboen i sør har øvelser sammen med amerikanske stridskrefter. Det er raketter med kapasitet til å bære atomstridshoder.
«The little rocket man» kalte Donald Trump Nord-Koreas leder, og da Kim Jung-un i en nyttårstale sa at han har en atomknapp på skrivebordet sitt, kom det fra Trump: «Kan noen fra hans utarmede og sultende regime vennligst informere ham om at jeg også har en atomknapp, men den er mye større og kraftigere enn hans, og min knapp funker!».
Nord-Korea har nå raketter med rekkevidde til å nå USAs store militærbase på Guam, og til å nå deler av det amerikanske fastland.
Ulik fremgangsmetode
De kamikazedronene som i disse dagene terroriserer sivilbefolkningen i Ukraina kjøper russerne fra Iran, som er på vei til å bli en ny atommakt i en ikke altfor fjern fremtid. Eksperter mener om et par år, slik det nå ser ut med svinnende håp om å få på plass en ny atomavtale som skal hindre prestestyret i å utvikle atomvåpen.
Les også: Irans utenriksminister innrømmer at Iran har solgt droner til Russland
Frankrike, Tyskland og UK har arbeidet aktivt helt til det siste for å gjenopplive avtalen etter at USA først trakk seg ut i 2018, og Iran deretter på nyåret i 2020 som reaksjon på at USA hadde likvidert den iranske generalen Qasem Soleimani - men det synes fåfengt. Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, omtaler USA som «den store satan». Det siste er at Iran hevder å ha utviklet et hypersonisk missil med strategisk rekkevidde.
I Kina er Xi Jinping gjenvalgt som generalsekretær for Kinas kommunistiske parti og derved som landets president for en tredje femårsperiode. Selv om Xi og USAs president i sin tre timer lange samtale ansikt til ansikt i Bali 14. november, dempet en skjerpet konflikt omkring Taiwan, er det fortsatt Xis målsetning å innlemme Taiwan i «moderlandet», om nødvendig med makt. Kina, som allerede er en atommakt, vil øke sine arsenaler av strategiske og taktiske atomvåpen betydelig i de nærmeste årene.
Les også: Amerikanske marinefartøy gjennom Taiwanstredet
Å utvikle våpensystemer som kan trenge gjennom USAs forsvarssystemer med atomstridshoder er et mål, og i fjor høst demonstrerte Kina at et hypersonisk missil, eller glider, kan utløses fra et romfartøy og komme mot målet fra retninger hvor USA ikke har forsvarsdekning, som fra Antarktis.
Uansett om Putins trusler om bruk av taktiske atomvåpen i Ukraina er bløff eller ikke, så vil en eventuell bruk mest sannsynlig dreie seg om sprengning av ett eller noen få stridshoder med begrenset sprengkraft og stråling. Jeg holder Putin for å være relativt rasjonell, riktignok på egne premisser, som er vanskelig for oss i Vesten å klarlegge fullt ut. Xi fremstår etter min mening som mer rasjonell enn alle ovennevnte.
Det som vil kunne komme luftveien mot USA og dets allierte fra Nord-Korea og eventuelt Iran i fremtiden vil mest sannsynlig være stridshoder med stor sprengkraft levert av ballistiske raketter med interkontinental rekkevidde.
Nordkoreanerne eksperimenterer også med krysserraketter, endog hypersoniske. Også ubåtbaserte atomvåpen er med i Kim Jung-uns atomprogram.. Hva presteskapet i Iran har som ambisjon er mer usikkert, men det de utvikler vil de søke å beskytte godt, for israelerne ser fremtidige iranske atomvåpen som en akutt, eksistensiell trussel, som de vil søke å eliminere ved direkte militært angrep før slike våpen er operative og en ayatollah kan finne på å trykke på knappen.
Nato tenker defensivt og har utviklet og deployert et eget forsvarssystem, Ballistic Missile Defence (BMD) på land og til sjøs mot angrep fra «ustabile regimer», som ikke er vanskelig å gjette hvilke er.
Putin kan som sagt være vanskelig å tolke, i og med at han sklir sømløst inn og ut av løgner nærmest daglig. I Kreml skal den politiske og militære elite være svært opptatt av sikkerhetspolitisk prediksjon, med analyser og vurdering av et utall variable, og feste stor lit til det fremtidsbilde de tegner – og deretter handle i forhold til det. Major Amund Osflaten hadde en utmerket kronikk om dette i Forsvarets forum 29. oktober.
Prediksjoner som hjelpemiddel
De aller fleste land bedriver en form for det man kan kalle sikkerhetspolitisk prediksjon forut for utforming av langtidsplaner og budsjetter for forsvar og beredskap. Vi gjør det også. Forsvarets forskningsinstitutt har ganske nylig lagt frem resultatene av et femårig arbeid med en såkalt prediksjonsturnering for å finne ut hvor presist det er mulig å forutsi faktorer som virker inn på forsvars- og sikkerhetspolitisk planlegging.
Det er ikke lett, og eksperter er bare marginalt bedre i sine gjetninger enn amatører, for det er gjetninger det er snakk om, mer eller mindre kvalifiserte.
Innspill til forsvarskommisjonen: Tre nye strategiske sjokk for norsk forsvarsplanlegging
Med atomvåpen i bildet vil en slik adferd fra russisk side kunne fremstå som en form for statlig, for ikke å si nasjonal determinisme, grensende til fatalisme: «Vi ser at det vi gjør kan føre til vår undergang, men vi gjør det likevel . . .». En krig med Nato vil utløse nettopp den eksistensielle trussel mot Russland og Putins regime som er kjernen i Kremls begrunnelsen for å angripe Ukraina. Biden ser det, men Zelenskyj ser det åpenbart ikke.
Personlig tror jeg mer på at Putin og hans indre krets i Kreml ser for seg at de skal vinne frem med krigføringen i Ukraina, selv om det tar tid, uten bruk av atomvåpen, men jevnlig true med dem. Det blir nok en våpenhvile litt lenger ned i løypen, og deretter kan det bli forhandlinger. Med USA tilstede ved forhandlingsbordet vil det være en seier i seg selv, slik Putin ser det.
Forhandlinger kan pågå i årevis. Bedre det enn at det drepes soldater og sivile hver eneste dag.
Med en republikansk president i Det hvite hus etter valget i USA i 2024 kan det bli enighet raskt – ironisk nok – fordi vi da kan ha med to presidenter å gjøre som ligner en god del på hverandre, ikke i utseende og hårsveis, men hva holdninger og selvbilde angår.
Dialog mellom aktører
Atomvåpen er en forbannelse, som henger som et damoklessverd over oss – både i den alvorlige situasjon vi nå har og i fremtidige konfliktsituasjoner, som vi vet vil komme, hvor stater som besitter atomvåpen er involvert.
FN har fremforhandlet en traktat om forbud mot atomvåpen som trådte i kraft i januar 2021, men stater med atomvåpen i sine arsenaler har ikke undertegnet traktaten, ei heller stater, som Norge, som selv ikke har atomvåpen, men som befinner seg under en «atomparaply» i en allianse.
FN fikk allerede i 1968 fremforhandlet en traktat om ikke-spredning av atomvåpen, som trådte i kraft to år senere, og som må kunne sies å være den viktigste brems og begrensning vi har på atomvåpens utbredelse. Med et nødskrik ble Nye START, som setter tak på antall stridshoder og plattformer for strategiske atomvåpen for USA og Russland, fornyet med fem år i januar i fjor.
Disse to atommaktene har, tross alt, opparbeidet en form for profesjonell adferd, respekt for innarbeidede rutiner og disiplin med hensyn til sikkerhet og kommunikasjon med den andre parten.
Som eksempel kan nevnes at det ikke gikk mange timer etter at russiske styrker hadde gått over grensen og inn i Ukraina 24. februar før kontakt ble tatt og enighet oppnådd mellom de to lands øverste ledelse om å ha en åpen kommunikasjonskanal for å unngå at uhell eller misforståelser skal lede til utilsiktet bruk av atomvåpen. Et annet lyspunkt er at Det hvite hus og Kreml 25. august i år utvekslet intensjoner om å forhandle frem et nytt avtaleregime når Nye START utløper i 2026.
Det finnes imidlertid ingen avtale som regulerer antall, typer og plattformer for ikke-strategiske, taktiske atomvåpen.
Etter at Cuba-krisen var over for seksti år tilbake, holdt president John F. Kennedy en tale, som ble godt mottatt av en hel verden som hadde holdt pusten under krisen. Hans punchline var: «Vi må unngå å komme i den situasjon at vi ved å ydmyke en motstander militært risikerer en atomkrig».
Kronikk: Hva kan vi lære av Ukraina-krigen? Og hva vil avgjøre den?
Det er ikke så godt kjent i ettertid at Kennedy beordret tilbaketrekning av atomvåpen utplassert i Tyrkia som motytelse til Kremls fjerning av sine atomraketter fra cubansk territorium. Jeg har tro på at dette er tankegods som fortsatt har gjennomslag i Det hvite hus og Pentagon.
En Putin som er trengt opp i et hjørne, og som ser ydmykelsen i øynene, vil vi helst ikke oppleve.
Aldri så galt at det ikke kan være godt for noe, heter det. Vi ser faktisk tegn på at den brann Putin har forårsaket med sin vanvittige «militærtekniske operasjon» kan lede til dialog mellom hovedaktørene i det paradigmeskifte som er på gang - og som Putin nærmest uforvarende satte ekstra fart på - hvor USAs hegemoni utfordres. «Vi forstår hverandre», sa Biden etter samtalen med Xi i Bali.
