En verdensorden under press

​Da Gro Harlem Brundtland i sin tid uttalte at «det er typisk norsk å være god», smilte vi nordmenn beskjedent.  Kanskje satte hun det litt på spissen, men vi kjente oss igjen. Klart vi er gode.

Denne kronikken sto først på trykk hos Minervanett.no. 

Landet som oldeforeldregenerasjonen bygget under ledelse av Gerhardsen og som etterfølgende generasjoner har tatt godt vare på. Kloke politikere og byråkrater har sørget for at oljeformuen ble en glede, ikke en forbannelse slik den er for mange av de andre 16 landene foran oss på listen over land med store oljeinntekter.

Norge har i mer enn 70 år fått være del av en verden med regler som har sikret små staters rettigheter. Historisk sett er det et avvik fra normen. Diskusjonen bør derfor også omhandle hva vi må gjøre for at kommende generasjoner skal fortsette å ha det slik. Å være god hjemme på berget er ikke nok.

Norge tjener på institusjonene

I 1944, på hotell Mount Washington i Bretton Woods, New Hampshire, ble avtalene som la grunnlaget for en regelbasert verdensorden endelig signert. Siden kom det til andre institusjoner som vevde det hele sammen til den verden vi kjenner i dag. FN, NATO, Verdens Handelsorganisasjon, Verdensbanken og mange flere.

Institusjoner som har sikret at en småstat som Norge får beholde råderett over et sjøterritorium som er syv ganger større enn vårt landterritorium, enda det ligger midt mellom to stormakter. Som sikrer at det er vårt forsvar og ikke noen andres som ivaretar vår suverenitet. Som sikrer at vi slipper å betale beskyttelsespenger for å få være i fred fra det som var normen før 1944 – stormakts- og realpolitikk. Alle som har studert europeisk historie før andre verdenskrig vet at det er en tid vi ikke vil tilbake til.

USA har vært garantisten

Hvem har sørget for at denne regelbaserte, liberale verdensordenen har forblitt levedyktig? Det er mange gode krefter som har bidratt. Vår egen Trygve Lie er en av mange som trolig ofret hundrevis av timer med nattesøvn for andre skulle få beholde sin. I hovedsak er svaret likevel enkelt. Det er USA som har vært garantisten i dette nettverket av institusjoner som har sikret vår selvråderett.

I mer enn 70 år har USA dyttet, dratt, ansporet og truet verden inn i en mer demokratisk retning. Det skal ikke stikkes under stol at amerikanske presidenter har gjort enkelte dårlige valg underveis, men prinsippene i den amerikanske grunnloven om et tredelt maktsystem og begrensede presidentperioder har i de tilfellene sørget for nødvendige kurskorrigeringer.

Det er USA som har vært garantisten i dette nettverket av institusjoner som har sikret vår selvråderett.

Da muren falt i 1989, var vi mange som trodde at demokrati og menneskerettigheter ville bli normen for alle stater. Det alternative systemet, kommunisme, hadde tapt. I dag vet vi at det ikke skulle bli slik. For hverken lederen av det som snart blir verdens største økonomi, eller lederen av verdens nest største militærmakt er enige. For presidentene Xi Jinping og Vladimir Putin er demokrati og menneskerettigheter en trussel mot deres maktgrunnlag, som de stritter imot på hver sin måte. Udemokratiske ledere verden over har hengt seg på.

America First

For øyeblikket er det president Donald Trump som holder stafettpinnen for laget som skal sørge for at den regelbaserte verdensorden ikke brytes ned. At menneskerettigheter og demokrati ikke forvitrer. Som vi alle vet, gikk Trump til valg med andre mål og prioriteringer.

Etter tiår med kostbare engasjement utenfor USA hadde mange amerikanere fått nok. De hadde fått nok av velfødde tenketanker og ambisiøse politikere i Washington DC som skulle realisere sin egen utenrikspolitiske agenda. De ville ha en president som brydde seg om det som skjer i og med USA. 30 delstater valgte Trump. En stor andel mennesker i verdens største militærmakt ville til og med ha en mur mot Mexico. For å føle seg trygge.

Det er med dette mandatet Trump regjerer, og som han nå må oppfylle for å bli gjenvalgt. Med svimlende 190 billioner kroner i gjeld er det ingen enkel sak å gjøre Amerika «Great again». I motsetning til oss, har USA intet pensjonsfond å hente penger fra i tøffe tider.

Andre må betale mer

Hva har så businessmannen Trump valgt som fremgangsmåte for å løse den nesten umulige oppgaven? En av hans viktigste strategier har vært å sette en verdi på den ovennevnte verdensordenen. Hvis USAs rolle som verdenspoliti direkte eller indirekte sørger for at mange land blir rike, bør også USA få noe igjen for dette.

Derfor har Trump krevet innrømmelser av både allierte og konkurrenter. Av Kina har han forlangt mer rettferdig markedstilgang. Av sine naboer i nord og sør har han forlangt en bedre handelsavtale. Av Norge og de andre medlemslandene i NATO har han forlangt at vi bruker de 2 prosent av BNP til forsvaret, som alle ble enige om under NATO-toppmøtet i Wales i 2014.

Europa må løfte sammen

Han har en god sak. For vi har så fryktelig mye å miste og alternativene er så dårlige. Dessuten er kravet hans legitimt. Det er ikke sånn at USA samler inn pengene og bruker dem på seg selv. Trump forlanger bare at vi årlig skal investere ytterligere knapt to promille av pensjonsfondet på forsvar. Ikke fordi det gjør USA tryggere, men slik at han kan se amerikanske velgere i øynene og si at Norge og Europa løfter sammen med dem. Europa bryr seg.

Hvis USAs rolle som verdenspoliti direkte eller indirekte sørger for at mange land blir rike, bør også USA få noe igjen for dette.

På mange måter er vi i en ideell posisjon for å vise USA at vi setter pris på den regelbaserte verdensordenen som mange amerikanere vil dele med oss. Ved å øke forsvarsbudsjettet mot 2 prosent  av BNP kan vi på en robust måte sørge for å fortelle USA hva som foregår i vårt nærområde. Vi kan produsere tilstrekkelig mange fly- og seilingstimer til at USA stoler på at vi ikke slipper en atomubåt ut i Nord-Atlanteren uvarslet.

Alternativet er nemlig at amerikanerne gjør jobben selv, med den økte spenningen og fare for uønskede hendelser det kan medføre. Det norske forsvaret har en unik kjennskap til egne farvann, og vi har direktelinje til den russiske nordflåten dersom en av partene begår en feil som kan misoppfattes. Derfor er det også i russisk interesse at Norge tar denne jobben selv.

En robust landmakt

Med et 2 prosent-budsjett kan vi bygge en tilstrekkelig robust landmakt. En landmakt som både kan opprettholde en militær tilstedeværelse i nord, og samtidig levere fullverdige bidrag til de av våre allierte som ønsker den ekstra tryggheten det er å ha hele NATO-laget på plass når naboen i øst rasler med sabelen. Med dagens forsvarsbudsjett klarer vi ingen av delene på en forsvarlig måte.

En ny runde med omstilling der det flyttes rundet på de samme ressursene vil bare gjøre situasjonen verre. Mangelen på ressurser for å realisere vedtatte ambisjoner ble senest bekreftet av Forsvarets forskningsinstitutt i forrige uke.

Det går ikke over

Noen vil sikkert hevde at sitter vi bare helt stille i båten og peker på de som er enda dårligere enn oss på 2 prosent-rangeringen, så går dette snart over. Det er bare knapt to år til neste presidentvalg i USA. Amerikanerne må da skjønne at de ikke er tjent med en president som ikke følger oppgåtte spilleregler og som stiller krav til sine rike allierte?

En slik tilnærming er dessverre feilslått strategi. For det første kan Trump meget vel bli gjenvalgt. Stemmene til de som bor mellom øst- og vestkysten i USA teller like mye eller mer enn de som stemmer i New York og California. Det handler om å vinne nok stater og dermed valgmenn. Dessuten leverer han på det han har lovt.

Vi kan like det eller ikke, men 2 prosent er for mange amerikanere blitt symbolet på om vi er med om bord.

Vedvarende press

Skulle det likevel bli et skifte, er det slett ikke sikkert at presset om 2 prosent avtar. Det var Obama som var president da avtalen ble undertegnet. Også han var av den oppfatning at europeerne måtte ta mer ansvar for seg selv og sin egen sikkerhet. Linjen har med andre ord tverrpolitisk støtte.

Vi kan like det eller ikke, men 2 prosent er for mange amerikanere blitt symbolet på om vi er med om bord. Kanskje er det typisk norsk å være god, men står vi alene hjelper det lite. I en tid da de globale institusjonene er under press fra mange sterke krefter, må vi satse mest på den som har forpliktet seg til å støtte oss om vi trenger det. Spørsmålet er med andre ord ikke om vi har råd til å betale «medlemskontingenten» i NATO på 2 prosent av BNP, men om vi har råd til å la være.