Bravo Bravo

Dette portrettet sto på trykk i Forsvarets forum våren 2015. 

– Jeg har tjenestegjort under tre konger. Det er vel ikke så verst, sier Bjørn Bjørnø.

I hånden har han en ganske unik, vinrød beret. Den har tre kongemerker festet
i pannen. Fra Haakon den 7 til Harald den 5. Monarker kommer og går, men verdens eldste fallskjermjeger holder fortsatt koken.

– Det er jo litt spesielt å ha jobbet i Forsvaret så lenge som jeg har, sier han.

Horten. Bjørn Bjørnø eller «Bravo Bravo», som han også kalles, var med å opprette Forsvarets spesialkommando (FSK) i 1982. Selv om han er langt forbi pensjonsalderen, har han ingen planer om å trappe ned. I fjor fylte han 80 år, men går likevel på jobben hver eneste dag. Vi møter ham hjemme i Horten. Fra stuevinduet ser han ut mot Oslofjorden og øya Vealøs. Her har spesialsoldatene sin maritime treningsbase.

– Jeg er driftstekniker på pensjonistvilkår. Jeg jobber med vedlikehold av fortet «Den norske løve» og tilrettelegger for dem som bruker treningsområdet. Jeg ser fram til å komme meg på jobb hver dag og møte gutta. Det holder liv i meg, sier Bjørnø. 

Aktiv. Vi skrur tiden tilbake. Bjørnø ble født i 1934 og var mellomstemann i en søskenflokk på tre. Faren var marineoffiser, og han vokste opp et steinkast fra sjøen på Karljohansvern. Aktivitetsnivået var høyt. Det meste av fritiden gikk med til militæridrett og fotball.

– Jeg konkurrerte i marinefemkamp og spilte høyreving for Ørn-Horten. Det ble flere kamper for A-laget, forteller Bjørnø.

Fortsatt legger han stor vekt på å holde seg i form og har treningsrutiner som er en «superbirkebeiner» verdig.

– Jeg tar morgentrimmen i kjelleren med litt enkel styrketrening. Så er det jobb fram til lunsj. Mens de andre spiser, kjører jeg hjem og henter sykkelen. Deretter sykler jeg tilbake før arbeidsdagen avsluttes med noen mil på hjul. Det er viktig å holde seg i fysisk aktivitet. Jeg er alltid på jakt etter den spesielle ungdomspillen. Men jeg har ikke funnet den riktig ennå, smiler han.

Torpedo. Bjørnø er gammel nok til å huske krigen. Den 9. april 1940 var han seks år gammel. Faren jobbet om bord på panserskipet «Norge» som ble torpedert av tyskerne utenfor Narvik. Han klarte å svømme i land som en av få overlevende. Nede i kjelleren hjemme har Bjørnø samlet minner fra et langt liv i Forsvaret. På den ene veggen henger en hakkete torpedopropell fra da han var sjef for minedykkere og marinejegere i Ramsund på 1970-tallet.

Jeg sto på en høyde og hørte skrikene og så den kraftige brannen. Det var et nifst syn

– Da vi skulle rydde Narvik havn for eksplosiver, fant vi denne tyske torpedoen på bunnen av fjorden. Det er jo litt spesielt med tanke på hva faren min opplevde, sier Bjørnø. 

Det var ikke eneste gangen han fikk krigen tett på. Et av de sterkeste minnene var bombingen av Horten Verft da han var ti år gammel.

– Det var et stort angrep med engelske bombefly. Jeg sto på en høyde og hørte skrikene og så den kraftige brannen. Det var et nifst syn, forteller han.

Froskemann. Den militære karrieren startet i 1954. Som tjueåring gikk han rekruttskolen på Madla og tjenestegjorde på motortorpedobåt. Men Bjørnø søkte større utfordringer og prøvde seg på opptaket til dykker- og froskemannsskolen.

– Man måtte stå på til man var i «kjelleren», og det var så vondt at man ville grine. Det er
da man lærer seg selv ordentlig å kjenne. Men vi var like stolte da vi klarte opptaket som når dagens fallskjermjegere får den vinrøde bereten, sier Bjørnø.

Høyt og lavt. Han tilhørte marinen, men måtte til Trandum for å lære å hoppe i fallskjerm. I 1965 ble det første frittfallkurset gjennomført på Hærens jegerskole. Bjørnø husker fortsatt kriblingen i magen. Siden den gang har det blitt over 7000 hopp. Nå ser han fram til en ny sesong på hoppfeltet i Tønsberg.

– Miljøet i fallskjermklubben er viktig for meg. Og kona mi, Anne Lise, synes nok det er like greit at jeg ikke tråkker rundt hjemme hele tiden. Selv ble hun lei av å sitte på hoppfeltet og glane opp i lufta ganske tidlig.

Aktiv. Vi skrur tiden tilbake. Bjørnø ble født i 1934 og var mellomstemann i en søskenflokk på tre. Faren var marineoffiser, og han vokste opp et steinkast fra sjøen på Karljohansvern. Aktivitetsnivået var høyt. Det meste av fritiden gikk med til militæridrett og fotball.

Det var ikke eneste gangen han fikk krigen tett på. Et av de sterkeste minnene var bombingen av Horten Verft da han var ti år gammel.

For noen år tilbake fikk han et kunstig kne. Det har ikke satt noen stopper for aktiviteten.

– Jeg var spent på det første hoppet etter operasjonen. Men det går fint bare man er litt forsiktig i landingen, forteller Bjørnø, som ankom pensjonistkurset i fallskjerm.

– Jeg orket bare to timer. Det ble litt for banalt for meg, sier han.

Pioner. Hjemmefra ser han over til Østøya som var hans arbeidsplass i flere år før dykker- og froskemannsskolen flyttet til Bergen i 1963. Bjørnø var en av de norske pionerene innenfor militær undervannssvømming.

– Sjefen var utdannet i USA, og vi samarbei- det med britiske spesialstyrker. Likevel måtte vi bygge opp egne systemer for oksygensvømming. Det ble mye prøving og feiling og utstyr som hele tiden måtte fornyes. Man kan nok kalle det en form for risikosport, sier Bjørnø.

Sammen med kolleger har han vært en bane- bryter innenfor utvikling av utstyr og utprøving av nye operasjonskonsepter. Sammen med Erik Birkeland var han den første i verden som gjennomførte utslusing gjennom torpedorøret på en ubåt.

– Under 2. verdenskrig brukte man ubåter for å sette i land kommandosoldater. Men de måtte til overflaten og padle inn med gummibåt. Vi ønsket å finne en metode hvor man kunne sette inn jegersoldater helt usett.

– Hvordan var det å ligge inne i torpedorør første gangen?

– Det er en fordel å ikke ha klaustrofobi. Også er det godt å ha selskap i form av en liten lyskilde når man ligger i bekmørket og vannet stiger. Vi kommuniserte med mannskapet ved hjelp av bankesignaler på skroget, forteller Bjørnø.

Han understreker at det ikke bare er marinejegerne i torpedorøret som har en krevende jobb.

– Det er et helt system som skal fungere sammen. Det gjelder egentlig det meste spesialstyrkene gjør. Vi er avhengig av alt fra ubåter til Hercules-fly og helikopter. Uten samarbeid med disse ressursene kommer vi oss ingen steder, konstaterer han.

Jeg ser fram til å komme meg på jobb hver dag og møte gutta. Det holder liv i meg

Entring. I mange år jobbet han som ekspert på maritime kapasiteter i FSK. Det var en bratt læringskurve. Alt av prosedyrer måtte utvikles fra bunnen av da avdelingen ble etablert.

– Kontraterror og sikring av oljeinstallasjoner i Nordsjøen var det viktigste vi trente på. Det er fortsatt en av kjerneoppgavene til FSK, forklarer Bjørnø.

Sammen med andre kloke hoder utviklet han forskjellige typer spesialutstyr. Blant annet entringskrokene som festes over relingen under bording av skip. Mye av utstyret som brukes av spesialstyrkene i dag, stammer fra konsepter som Bjørnø var med å utvikle.

– Utstyret selges til avdelinger over hele verden. Det er greit å se at det fortsatt fungerer, forteller han nøkternt.

Drøm. Når han ikke jobber eller triller Horten rundt på sykkel, holder han seg aktiv med hagearbeid. Han har tre voksne barn og fire barnebarn.

– Den eldste av barnebarna skal kjøpe sin første leilighet, én studerer i London, mens yngstemann er litt over tre år gammel. Jeg har også et barnebarn som går siste året på videregående. Han er allerede innkalt til militærtjeneste i Garden. Men jeg har skaffet reklamemateriell om spesialstyrkene og gitt ham marsjstøvler så han kan trene til opptaket. Det er helt opp til ham selv. Jeg har en drøm om at noen i familien vil prøve seg, røper Bjørnø.

Jegerøy. Vi forlater eneboligen og setter kursen mot arbeidsplassen på Vealøs. Fem minutter etter at Bjørnø setter seg i bilen, blir han vinket gjennom porten. Ute på øya trekker han inn sjølufta og peker ned mot kaia.

– Her nede pleier man å sjøsette båtene. Jeg har fått oppkalt en egen klasse med RIB-er etter meg. Kona mi var gudmor. Men det ble ikke knusing av champagneflaske mot skroget. Vi kunne ikke risikere å slå i stykker båten, sier Bjørnø med et smil.

Han tar oss med inn på fortet. Med sine kontakter i Sjøforsvaret hadde Bjørnø en finger med i spillet når valget falt på Horten som base for den maritime delen av FSK. Nå tråkker han opp trappen til det høyeste tårnet. På toppen lener han seg mot rekkverket.

– Det er flott her oppe, konstaterer han, og myser mot sola.

Ute i horisonten glir Bastøferga over fjorden.

– Her har vi perfekte treningsområder. Drømmen var lenge at Vealøs skulle være en jegerøy. Det tok mange år. Men nå vaier flagget til FSK over fortet, sier Bjørnø tydelig stolt.

Borgherre. På vei ned igjen forteller han om fortets historie hvor også faren var forlegningssjef. Det er kanskje derfor han føler et spesielt ansvar for Vealøs.

– Selv om jeg har gått ut på dato, så gjør jeg noe for avdelingen hver dag. Jeg går ikke på jobb uten at jeg har en plan, sier Bjørnø.

Det bekrefter sjefen for Sjømobil tropp, som ivaretar den maritime kompetansen i FSK.

– For oss frigjør han mye arbeidskapasitet. Bjørnø jobber i kulissene og har en egen evne til å få ting til å skje. Det virker som at han har hele Horten i sin hule hånd, og folk står i grunnstilling når han slår i bordet, forklarer troppssjefen. Han forteller at som fersk troppssjef tar det tid før man blir godkjent av Bjørnø. Man må bevise at man duger. Og som uoffisiell borgherre får Bravo Bravo med seg det meste som skjer.
– Det virker som han alltid er på plass dersom man gjør noe feil. Hvis du dummer deg ut, kan du banne på at Bjørnø har sett alt sammen, ler troppsjefen.

Livsstil. Ved siden av det gamle fortet har FSK fått nye hangarer som sto ferdig for to år siden. Inne i en av dem står båter av Bjørn Bjørnø-klassen til vedlikehold. I en annen del av lokalet får en gruppe spesialjegere opplæring i entringsteknikker.

– Å være spesialsoldat er mer enn bare en jobb. Det er en livsstil. Akkurat som en toppidrettsutøver må man legge ned mye tid og arbeid for å bli best. Jeg har vært heldig som hele tiden har fått støtte fra familien, sier Bjørnø.

Selv om han har vært spesialsoldat det meste av livet, har han aldri deltatt i utenlandsoperasjoner.

– Jeg har jobbet med nasjonal beredskap både under den kalde krigen og i tiden etter. Men jeg har ikke savnet å tråkke rundt i fjellene i Afghanistan. Jeg har norske fjell å gå i. Dessuten trives jeg best ved høyvannsmerket, sier han.

Bravo Bravo. Rundturen på Vealøs avsluttes utenfor «Den norske løve». Bjørnø tar på seg solbrillene og retter på capsen som har kallenavnet hans Bravo Bravo innbrodert.

– Jeg setter pris på at Forsvaret lar en utbrent jeger som meg få holde på her ute. Det er lett å holde seg ung i dette miljøet, sier han.

Hjemme står fallskjermen ferdig pakket, og i morgen venter en ny arbeidsdag.

– De får holde ut med meg en stund til. Man blir ikke kvitt en gammel jeger så lett.

***

Milepæler:
10 år: Bor på Karljohansvern. Spiller fotball for Ørn-Horten. 
20 år: Rekruttskole på Madla. Søker Forsvarets dykker- og froskemannsskole.
30 år: Instruktør Forsvarets dykker- og froskemannsskole i Bergen.
40 år: Sjef Minedykkertropp/Marinejegerne i Ramsund. 
50 år: Flytter tilbake til Horten. Er med å etablere Forsvarets spesialkommando på Vealøs.
60 år: Jobber på Vealøs som sikkerhetsoffiser. Blir pensjonist.
70 år: Jobber som driftstekniker på pensjonistvilkår i FSK.
80 år: Fortsatt i jobb som driftstekniker. Hopper fallskjerm med kunstig kne.