– Det vil bli verre før det blir bedre

I 1720 ble den franske byen Marseille rammet av Vest-Europas siste store utbrudd av svartedauden. Utbruddet i Marseille har blitt stående som et av historiens klareste eksempler hva som skjer når økonomiske og politiske interesser trumfer helse og sikkerhet i kriser. Som det så ofte gjør, startet det hele med et skip.

Utbruddet i Marseille demonstrerer viktigheten av et kontinuerlig samarbeid mellom myndigheter, innbyggere og næringsliv i arbeidet med å opprettholde smitteverntiltak over tid. I Norge var myndighetene tidlig ute med å sette i verk disse tiltakene, og klare føringer fra helsemyndigheter og politisk nivå bidro til å kontrollere spredningen av viruset i en tidlig fase. Etter tre måneder med gjenåpning ser vi nå lokale utbrudd over hele landet, kombinert med økt smitte i EU-landene og daglige smitterekorder globalt. De negative trendene gjør det klart at tanken om en snarlig retur til en normaltilstand er forførende farlig.

Det vet vi på bakgrunn av dyrekjøpt lærdom om smittevern fra historiske utbrudd.

Endte i katastrofe

I Marseille sitt tilfelle var synderen handelsskipet «Grand Saint-Antoine», som returnerte til byen fra en handelsreise til Midtøsten, lastet med silke og andre luksusvarer. I løpet av overfarten fra Tripoli hadde flere passasjerer og besetning blitt syke, og ved ankomst ble skipet satt i karantene av byens helsemyndigheter. Her kunne historien ha endt – Marseille hadde et velfungerende karantenesystem for innkommende handelsskip og proaktive helsemyndigheter. Det hele endte likevel i katastrofe, i stor grad grunnet interessekonflikter mellom byens handelselite, helsemyndigheter og politiske styresmakter.

Les også:

– Hva om USA kollapser?

For få år siden ville dette spørsmålet vært ren fantasi, men ikke nå lenger, skriver Tormod Heier.

Grand Saint-Antoine var eid av Jean-Basptiste Estelle, varaordfører i Marseille, og en del av bystyret som kontrollerte de lokale helsemyndighetene.

Les også: – Merket en mangel i beredskapen

Skipets verdifulle last skulle selges på de årlige festdagene i Beaucaire, en av de største årlige sammenkomstene for adel og handelsmenn i Sør-Europa. Det var dermed et enormt finansielt insentiv for eierne til å få skipet løslatt fra karantenen tidsnok til å rekke festdagene, og Jean-Basptiste sørget for at skipet kunne legge til havn for å losse av varer.

Få dager senere var pesten løs i flere av Marseilles bydeler, og over de neste fire årene er det anslått at 50,000 av byens 90,000 innbyggere døde i løpet av gjentatte smittebølger.

Smitte og økonomi

I 2013 skrev den franske immunologen Christian Devaux en artikkel som gransket utbruddet med intensjon om å synliggjøre utfordringer og potensielle feller som fortsatt er relevant for moderne samfunn i arbeidet med å håndtere utbrudd av smittsomme sykdommer. Et av hans nøkkelpunkter i denne artikkelen var den nesten umulige balansegangen mellom å kontrollere smittespredning og opprettholde økonomisk aktivitet. Tiltak er kostbare og upopulære, og beslutningstakere er under et enormt press for å heve på restriksjoner.

Devaux gjorde også et poeng av at virus ikke forholder seg til politiske seierserklæringer. Smitteutbrudd er langvarige utfordringer og krever tålmodighet fra alle nivåer i samfunnet. I 1722 erklærte Marseille at pesten nedkjempet grunnet en drastisk reduksjon i smittetall. Karantenen som regionen var satt under ble opphevet slik at livet kunne gå tilbake til normalt. Smitten blusset raskt opp igjen, og flere tusen innbyggere måtte bøte med livet før utbruddet til slutt blusset ut i 1723.

De siste månedene har vist oss at utfordringene som Chevaux listet opp fortsatt lever i beste velgående, og i USA er et eksempel på hva som skjer når et samfunn lar behovet for normalitet overstyre smittevernarbeidet. Kortsiktige finansielle prioriteringer har stått i førersetet, og den politiske viljen til å gjennomføre tiltak som kunne begrenset smittespredningen har manglet. Tvert imot har mange stater innført retningslinjer som prioriterer tvungen gjenåpning av skoler, næringsliv og offentlige tjenester.

Ute av kontroll

Den 29. juni erklærte Dr. Schuchat og Dr. Fauci, lederskikkelser i den amerikanske COVID-responsen, at spredningen av viruset var ute av kontroll og anbefalte kraftige og umiddelbare tiltak. Tiltakene har uteblitt, og 26. august rundet landet 5.75 millioner dokumenterte smittetilfeller. Dødstallene står offisielt på 178,000, men som følge av systematisk underrapportering kan det forventes at de faktiske tallene er drastisk høyere. Tallene kan ventes å øke over de neste månedene, og for USAs del vil det bli verre før det blir bedre. Med økende sosial uro og økonomisk usikkerhet er det liten tvil om at USAs vil gå svekket inn i det nye tiåret.

I Norge så vi motsatsen til den amerikanske responsen – man var villig til å sette inn sterke tiltak på et tidlig tidspunkt, og det var et sterkt fokus på at tiltak skulle innføres på nasjonal basis. Som et resultat av dette arbeidet har vi hatt flere rolige måneder med en gradvis lettelse av tiltak. Erfaringer fra tidligere pandemier sier at arbeidet med å håndtere COVID-19 i Norge vil fortsette i lang tid fremover.

Les også: Viruset endrer FNs operasjoner

Utbruddene tilknyttet gjenåpningen av reiseliv, utesteder og grensehandel har vist at vi må være forberedt på periodevise tilbakeslag og gjeninnføring av tiltak når det blir nødvendig. På politisk nivå må det ikke gå prestisje i å late som at vi kan gå tilbake til fjorårets Norge – verden som kommer vil ikke bli som den var, og vi vil måtte bygge en ny normal.

Fører til endring

Mens arbeidet med å håndtere COVID-19 pågår må vi heve blikket, slik at vi kan forstå Norges rolle i verden som vokser frem. Smitteutbrudd har historisk sett vært en katalysator for store samfunnsendringer, både på lokalt og globalt nivå.

Med klimaendringer, en ustabil verdensøkonomi og økende geopolitisk spenning mellom stormaktene ligger alt til rette for de neste tiårene vil kreve mye av oss som samfunn. Denne våren har Norge fått smake på hva kriser betyr i praksis, og hvor dyptgripende tiltak kan bli for å verne om befolkningens sikkerhet og helse. Nå begynner arbeidet med å bruke erfaringene vi har lært til å bygge robusthet i det norske samfunnet, slik at vi er rustet til å møte fremtiden.