Vi har mulighet til å ivareta det meste av sikkerheten på egenhånd

En lett humoristisk observasjon, med dypt underliggende alvor, er at generalene alltid forbereder seg på forrige krig. Ja, det er vanskeligere å få en ny tanke inn - enn den gamle ut, og forsvarskulturen er sterkt knyttet til det bestående. Tidkrevende anskaffelser av nytt hovedmateriell fører dessuten til at vi blir hengende etter en uhyre kostbar og hurtig teknologiske utvikling (som f.eks kampfly og stridsvogner versus droner, missiler og virus).

Nye og gamle trusler, et svekket globalt fellesskap og demokratier som utfordres innenfra har i tillegg endret vår sikkerhetspolitiske kontekst fra statisk og ganske forutsigbar, til dynamisk og uforutsigbar.

Et tilbakeblikk

Frem til 1999 var forsvarssjefen (FSJ) ganske selvstendig i arbeidet med forsvarsstudien sin. Han la frem anbefalinger som mer eller mindre skulle «presse» frem penger til en ønsket struktur. I møte med politikken førte imidlertid økonomisk urealistiske planer til ubalanse mellom oppgaver, struktur og ressurser.

Fra år 2000 har prosessen i realiteten vært politisk styrt med spesifikke rammer som grunnlag for arbeidet. Gode intensjoner om forbedret prosess i samspill mellom Forsvarsdepartementet (FD), forsvarssjefen og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har ikke ledet ut av uføret.

Distrikts-, industripolitikk og særinteresser internt i Forsvaret har samtidig fått større innvirkning, mens en fremtidsrettet tilnærming til nye og gamle trusler glimrer med sitt fravær.

Senest da langtidsplanen for perioden 2021 til 2024 ble igangsatt i april 2019, mente forsvarssjefen at hans vurdering fra 2015 av hva som var et «nødvendig minimumsforsvar» ikke lenger holdt. «Med gjeldende forsvarsstruktur og utholdenhet ville Forsvaret verken klare å møte nasjonale behov eller å innfri økte krav fra Nato», anførte han.

Diplomatiske formuleringer

For de som ville se balanserte admiral Haakon Bruun-Hansen på slakk line med sine diplomatiske formuleringer. Det er heldigvis utenkelig i norsk demokratisk tradisjon at en forsvarssjef går ut over rammene gitt formelt og uformelt av departementet. Eller med tidligere forsvarssjef, General Sverre Diesens ord; «Min jobb er å få mest mulig ut av det jeg får». Alternativet er å gå av.

Les også: Odd Roger Enoksen blir ny forsvarsminister

Les også:

Hårene reiste seg og svetten spratt da en amerikansk fenrik serverte Robert Mood i 1990

Enten av mangel på innsikt, eller for å unngå offentlig debatt om ytterpunkter og mulige alternativer, er det dermed våre politikere som nå ufortrødent styrer Forsvaret videre mot forrige krig, og det langsiktige kollapset general Sverre Diesen varslet for over ti år siden.

Det er dermed også fra det politiske miljøet initiativet til nytenking må komme.

Unnvikelse som strategi

Ikke på noe tidspunkt de siste 30 årene har politikerne etterspurt FSJs eller FFIs vurdering av Norges behov i lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen, nye trusler eller ny teknologi. Vurderinger som kunne ledet til konstruktive referanser, åpnet nye muligheter og lagt grunnlag for andre prioriteringer.

Sagt på en annen måte; politikerne etterspør legitimering av en plan med størst mulig politisk gevinst for minimum kostnad, fremfor relevant beredskap og bedre operativ evne.

Når floskelen «Norge har et godt forsvar som kan forsvare landet» serveres som sannhet er det også nærliggende å tenke at politikerne i realiteten har resignert og velger unnvikelse som strategi.

Når vi ser fremover

Politikerne kunne for eksempel spurt forsvarssjef og FFI hvordan Norge kunne innrette seg sikkerhetspolitisk og hvilke kapasiteter vi trenger:

• Dersom vi tenker helt nytt i lys av nye trusler og den globale utvikling
• Dersom det er våre frihet og våre demokratiske verdier som primært skal forsvares.
• De kunne videre spurt hvilke kapasiteter vi trenger, og hvordan de burde organiseres (struktur og lokalisering);

Les også:

Andøya flystasjon: Den nye regjeringen vil ikke snu nedleggelsen

• Dersom Norge skulle settes i stand til å forsvare seg på egenhånd i minst 6 måneder
• Dersom vi kun skal forsvare eget territorium
• Dersom vi innretter oss kun mot internasjonale operasjoner
• Dersom vi integrerer forsvaret vårt med de nordiske land.

Men det gjør politikerne altså ikke. I stedet formulerer Forsvarsdepartementet utrednings-oppdraget slik at regjeringene kan selge marginale endringer og «de facto» kontinuerlig underfinansiering som satsing på Forsvaret.

Nye tanker og debatt

Den teknologiske utviklingen, kombinert med kompetente fagmiljøer og unge militære ledere med fersk erfaring, gir et unikt utgangspunkt. Norge har, kanskje for første gang, reell mulighet til å ivareta det meste av sikkerheten på egenhånd.

For å utforske mulighetsrommet, som kanskje kan lede oss til et mer relevant forsvar og bedre sikkerhet med samme eller sågar lavere ressursinnsats, må vi tørre å spenne opp et mye større lerret som grunnlag for nytenking, debatt og prioriteringer.