Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Som den siste gjenlevende norske krigsveteranen fra felttoget i Narvik i 1940, sovnet Eystein Røset inn 23. desember, nær 104 år gammel.
Annonse
Eystein tjenestegjorde i Hans Majestet Kongens Garde i 1939 som ordonnans for daværende kronprins Olav. Før krigsutbruddet ble han sendt nordover som nøytralitetsvakt på grensen mot Finland og Russland som soldat i Infanteriregiment nummer 12 (IR-12), også kalt Trønderbataljonen.
Da var han 21 år gammel.
Før gruppen han tjenestegjorde med rakk å reise tilbake til Trøndelag etter endt tjenestetid, gikk Tyskland til angrep på Norge.
Skutt og såret
Krigen kom, og transporten tilbake gikk ikke til Trøndelag, men til Salangen. Her måtte Eystein og hans unge medsoldater forberede seg til kamp.
Trønderbataljonen tok seg over Fjordbotneidet til Gratangen for å løse sitt oppdrag som del av 6. divisjons operasjon og under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer. Sammen med britiske, franske og polske styrker mobiliserte de for offensive operasjoner mot okkupasjonsmakten.
Eystein havnet raskt i kamp. Ikke lenge etter ankomsten i Salangen, deltok han i de blodige kampene i Gratangen den 25. april 1940. Der ble Eystein skutt og såret, men ikke uten videre kamp.
Eystein fortsatte å slåss for det han trodde på.
RUNDT HALSEN: Eystein Røset bar kulen han ble truffet av under andre verdenskrig rundt halsen under åpningen av delen av Roseslottet der motstandsmenn og -kvinner er portrettert.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum.
De sto opp da det krevdes
Var det én ting de norske soldatene ikke manglet, så var det kampvilje og forsvarsvilje. Røset og hans medsoldater sto opp da det krevdes, på våre vegne, og noen gav alt.
34 medsoldater døde under kampene i Gratangsbotn, noe som var det største tapet i kamp på norsk landjord under 2. verdenskrig. Eysteins søskenbarn, Peder Røset, var en av de som gav sitt liv i Gratangen denne dagen.
Midt opp i dette felttoget, av store dimensjoner og internasjonal betydning, sloss Eystein for sitt liv, for sine kamerater, for sitt land, for våre verdier, og for sin egen og vår frihet. En frihet vi fortsatt ikke kan ta for gitt og en fred som fortsatt ikke kommer gratis.
En fred og en frihet som har fått ny aktualitet nå som en ny krig raser i Europa. Vi må og skal ikke glemme brutaliteten som møtte Eystein denne aprildagen i 1940, en brutalitet som fortsatt råder. Selv om mange veteraner av ulike årsaker ikke snakket om sine opplevelser i etterkrigstiden, ble Eystein et aktivt vitnesbyrd.
«Etter at jeg ble såret, det var da jeg ble bestemt på at hvis jeg overlever, skal jeg i alle fall fortelle mine etterkommere at slik skal det ikke være», har Eystein selv uttalt.
Han så og erfarte resultatet av misledende propaganda og mangelen på opplysning i mellomkrigstiden, og forstod dermed betydningen av opplysning og kunnskap i etterkrigstiden for å unngå en ny krig. Dette var han opptatt av helt fram til sin død.
Som en av få tidsvitner og krigsveteran fikk Eystein i 2020, 80 år etter sin innsats, et portrett av seg selv i utstillingen på Roseslottet på Frognerseteren.
Her uttrykte han at det er viktig at det blir snakket om andre verdenskrig, og at vi ikke glemmer.
Det samme uttrykte han i desember i fjor da Eystein fikk en egen tilrettelagt forhåndsvisning av «Kampen om Narvik» i hjembygda Selbu, sammen med sin nærmeste familie.
Eystein uttrykte da at det var akkurat slik det var den gangen. Han kjente seg igjen. Det var en stor ære for alle oss som fikk se filmen sammen med Eystein denne dagen.
Eystein bar ikke nag. Forståelse og forsoning var løsningen på veien videre. Man kunne ikke gå videre med hat. Eystein var opptatt av at vi måtte lære av det som skjedde, og samtidig fortsette og gå videre.
Det viste hvilken godhet og storhet som bodde i Eystein. Vi som nå har vakta står på kjempers skuldre, på Eysteins skuldre.
Vi må og skal alltid huske. Det skylder vi både Eystein og kommende generasjoner.
Det er med stor takknemlighet, anerkjennelse og respekt at vi har tatt et siste farvel med Eystein Røset, den siste gjenlevende soldat fra felttoget i Narvik.
Takk for innsatsen, hvil i fred.
Lars Sivert Lervik, generalmajor og sjef for Hæren.
