Akademisk tåkeprat

Oberstløytnant Harald Høiback har på forsvaretsforum.no begått en kronikk der han påstår at dersom vi vil ha flere kvinner i Forsvarets «spisse evne», så «må vi også akseptere at stridsevnen faller». Kronikken er et stykke «akademisk tåkeprat» som jeg sjelden har sett maken til. 

Kronikken er et stykke «akademisk tåkeprat» som jeg sjelden har sett maken til

Høiback er en offiser som jeg har svært stor respekt for. Han har ved gjentatte anledninger levert glitrende analyser om blant annet Forsvaret og forsvars- og sikkerhetspolitikken. På en rekke seminarer har hans evne til strålende retoriske grep, presise formuleringer og en unik evne til humoristisk refleksjon, ført til ny erkjennelse og forståelse. I tillegg til lattersalver og rungende applaus. 

Når jeg velger å kalle dette blogginnlegget for «Akademisk tåkeprat», så er det fordi Høiback selv i sin kronikk understreker nødvendigheten av forskning og akademia. Når han i tillegg påberoper seg at han har et «filosofisk poeng», så blir den tilsynelatende mangelen på forståelse for det temaet han skriver om ikke bare åpenbar, men grenser mot å være fraværende.

For det første synes det som at Høiback definerer Forsvarets «spisse evne» og «kampkraft» til kun å være virksomhet som direkte er knyttet den enkelte persons fysiske beskaffenhet. For det andre ser Høiback tilsynelatende helt bort fra at personellet i Forsvaret må kvalifisere seg for, og ofte bli selektert til, de stillingene og de posisjonene de skal betjene.

Høiback definerer Forsvarets «spisse evne» og «kampkraft» til kun å være virksomhet som direkte er knyttet den enkelte persons fysiske beskaffenhet

Høiback harselerer over at den gjennomsnittlige kvinnekroppen ikke presterer like mye som den gjennomsnittlige mannekroppen. Dersom det faktisk var slik at den enkelte person, uten hensyn til egne ferdigheter og kunnskaper, selv fikk bestemme hvor vedkommende skulle tjenestegjøre, kunne det tenkes at Høiback hadde hatt et poeng. Men slik er det ikke.

Når en avdeling eller en virksomhet i Forsvaret skal bemannes, så gjøres det ved at posisjonene besettes av personell som er selektert, utdannet og trenet, og som kan beherske den jobben de skal gjøre. Det er ikke alle som kan bli jagerflygere, ubåtkapteiner, stridsvognskommandører eller etteretningsspesialister - uansett hvor langt de kan løpe eller hvor tungt de kan bære. Det er selvsagt aldri en ulempe å være i god fysisk form, men det skulle være åpenbart for de fleste at det er mange posisjoner som utgjør Forsvarets kampkraft som kan betjenes uten at vedkommende samtidig må være blant de 70 beste i Vasaloppet.

Jo mer mangsidig og mangfoldig oppgavene i Forsvaret blir, jo mindre har Høiback rett. Faktisk har han ikke bare «rett», den måten å tenke på som han gir uttrykk for i kronikken kan være til direkte skade for Forsvarets evne til å tiltrekke seg rett person på rett sted.

Jo mer mangsidig og mangfoldig oppgavene i Forsvaret blir, jo mindre har Høiback rett

Fellesnevneren for de aller fleste oppgavene i Forsvaret i dag er at det er hodet som er den viktigste «muskelen». Forsvarets største strategiske utfordring er derfor om vi også i fremtiden greier å rekruttere de beste hodene i dette landet, fordi "det i bunn og grunn handler om liv og død og rikets sikkerhet".

Vi må altså rekruttere, selektere, utdanne, trene og motivere de beste menneskene fra hele befolkningen. De må ha ulike egenskaper og ferdigheter og måter å tenke på. Vi må gi dem grunnlaget for å bli dyktige ledere. Og så vi må sette dem til oppgaver som de har nødvendige forutsetninger for å beherske. Om de er menn eller kvinner er knekkende likegyldig.

Dersom vi ikke greier dette, da faller stridsevnen.

*** 

Dette innlegget har også vært publisert på brigader Ole Asbjørn Fauskes blogg. ​Fauske er også sjef for Forsvarets fellestjenester og utgiver av Forsvarets forum.