11. september 2001.

Det er en helt vanlig tirsdag på øya Vealøs utenfor Horten. Norske spesialjegere er i ferd med å avslutte en intens periode med dykking og trening på maritim kontraterror i Oslofjorden. Blant dem er Eirik og Frode Kristoffersen.

Begge er ferske spesialjegere etter at de noen år tidligere kom gjennom nåløyet på opptaket til Forsvarets spesialkommando (FSK). Nå skal de til Bergen for å øve på utslusing fra ubåt. Så skjer noe som kommer til å få enorme konsekvenser, ikke bare for brødrene Kristoffersen, men for hele verden.

Fra messa på Karljohansvern i Horten følger Kristoffersen-brødrene utviklingen.

– Skvadronsjefen forsto ganske raskt at norske spesialstyrker kunne bli spurt om å bidra. Vaktholdet på Vealøs ble forsterket, og treningen ble avbrutt. Ganske snart dukket det opp et bilde av Osama Bin Laden på en tavle, forteller Eirik.

Bildet var hengt opp av en legende innenfor spesialstyrkemiljøet, Bjørn Bjørnø.

Eirik Kristoffersen

Alder: 52
Stilling: General, forsvarssjef

Afghanistan-erfaring: Tjenestegjorde

sammen med Frode Kristoffersen i 2002,

2003, 2005, 2007 og 2008.

– Han ga oss klar beskjed: «Nå er det i gang.»

Bergen-turen avlyses. Soldatene blir sendt til Rena for opptrening. Tidlig på 2000-tallet har det nasjonale kontraterroroppdraget første prioritet for FSK. Avdelingen har i tillegg en «internasjonal beredskapstropp» øremerket oppdrag i utlandet. Denne blir forsterket med flere spesialjegere. Eirik og Frode har erfaring fra Libanon og Balkan og plukkes ut.

– Norge ble tidlig bedt om å stille med styrker, ikke minst på grunn av erfaringen med operasjoner i fjellområder og vinterstid, sier Eirik.

Soldatene får ombygde Mercedes-feltkjøretøy. De børster støvet av tyngre våpen som 84 mm rekylfri kanon og 12,7 mm mitraljøse. Deretter følger en intensiv opptreningsperiode utover høsten.

På Rena føler spesialsoldatene iblant at de er i ferd med å gå glipp av krigen.

– Da vi først visste at vi skulle til Afghanistan, var vi utålmodige etter å komme av gårde. Vi hadde ikke forestilt oss at operasjonen skulle vare i 20 år, forteller Frode.

Mot slutten av året er styrken klar for avreise. Men først tar brødrene juleferie i Bjerkvik sammen med familien.

– Mamma spurte om det var lurt at vi reiste samtidig og som del av samme patrulje. Vi svarte at det er bedre enn om vi skal reise hver for oss, så kan vi passe på hverandre, sier Eirik Kristoffersen.

De norske spesialsoldatene kommer til et land som er preget av årevis med krig. På flyplassen i Kandahar, midt i kjerneområdene til Taliban, får de tildelt noen utbombede bygg. Seks soldater sover på feltsenger i et knøttlite rom.

De skyter inn våpnene sine på et område kalt Tarnak Farms, hvor Osama Bin Laden oppholdt seg i perioden 1998-2001. Flere av terroristene som deltok i angrepet mot New York, skal ha trent her. Men nå er det norske spesialstyrker som gjør de siste forberedelsene. Etter en uke i Afghanistan er de klare for å løse det første oppdraget som del av den amerikanske operasjonen «Enduring Freedom».

– Vi skulle undersøke et tidligere tilholdssted for Al-Qaida. Vi hadde høy selvtillit på egne ferdigheter, men det var vanskelig å få grep om hvordan risikoen var på bakken. Det var en usikkerhet vi aksepterte, forteller Frode.

I grålysningen tar flere amerikanske transporthelikoptre av fra flyplassen. Om bord sitter det tungt bevæpnede soldater fra Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen. De lander og får raskt kontakt med lokalbefolkningen, som forteller at medlemmene av Al-Qaida har forlatt stedet.

I ruinene av flere bygninger finner de blant annet et kart som viser Manhattan i New York.

Soldatene oppretter nærforsvarsstillinger og patruljerer i området, vel vitende om faren for nedgravde miner og at de befinner seg i fiendtlig område. Da de skal trekke ut, får de beskjed om at et av helikoptrene har styrtet og to fra mannskapet har mistet livet da helikopteret rullet ned en fjellside.

– Etter det begynte vi å stroppe oss fast i helikoptret. Vi gjorde konkrete ting for å redusere risikoen, sier Eirik.

Soldatene må overnatte under åpen himmel i den bitende kulden med bare tynne soveposer. Etter en natt i det som tidligere var tilholdssted for Al-Qaida, blir de plukket opp og fløyet tilbake til Kandahar.

Noen uker senere er det klart for det siste store angrepet mot Al-Qaida i den innledende fasen av «Enduring Freedom». Etterretning viser at store styrker har samlet seg i dalen Shah-i-Kot øst i Afghanistan. Det er snakk om fremmedkrigere og noen av de mest erfarne Taliban-krigerne. Planen er å sende inn bakkestyrker i dalen, mens spesialstyrker blir satt inn i fjellene rundt. Derfra skal de rapportere, lede ild fra fly og blokkere fluktrutene.

Planen er å skvise de siste restene av Al-Qaida mellom de framrykkende bakkestyrkene og spesialstyrkene i fjellene på samme måte som en kvelerslange kveiler seg rundt byttet.

De norske spesialsoldatene blir delt opp i mindre enheter sammen med amerikanske ildledere. Eirik og Frode havner i hver sin patrulje.

Frode Kristoffersen

Alder: 49
Stilling: Brigader, sjef for avdeling for utdanning, plan og operasjoner i Etteretningstjenesten

Afghanistan-erfaring: Tjenestegjorde sammen med Eirik Kristoffersen i 2002, 2003, 2005, 2007 og 2008.

– Vi planla å være ute i ti døgn og måtte prioritere knallhardt på utstyret. Vi bar med oss minimalt med mat og vann til fordel for ammunisjon. Likevel veide jeg rundt 150 kilo med alt utstyret, sier Eirik.

Patruljen settes inn om natten og har om lag xx kilometer å gå til stedet hvor de skal opprette observasjonspost. Fjellene strekker seg opp mot 3000 meter, og det ligger fortsatt snø på bakken.

Det tar derfor flere timer med blodslit før de er fremme på fjelltoppen.

Spesialjegerne oppretter en observasjonspost. Derfra kan de overvåke landsbyen og veiene nedenfor.

– Vi så personer som beveget seg i landsbyen. Da kampene startet i nabodalen, samlet menn seg

i det vi antok var moskeen. Det skjedde masse ting på bakken, men det var umulig å skille mellom sivile og væpnende grupperinger, sier Eirik.

Landskapet er ugjestmildt og ufremkommelig, og snart dukker det opp en utfordring. En gjeter kommer gående med en flokk geiter.

Soldatene er i alarmberedskap da gjeteren går rett mot en av spesialjegerne med en øks i hånda, som han bruker for å samle ved.

Spesialjegeren reiser seg opp og sikter på gjeteren.

«Salaam aleikum», sier han høyt. «Fred være med deg.»

Gjeteren skjelver av redsel, men senker øksa. De norske spesialjegerne er avslørt, men prøver å forklare at han ikke må si noe til de andre i landsbyen.

Så lar de gjeteren gå.

– Vi skjønte at det var urealistisk, sier Eirik.

– Vi kunne se folk i landsbyen peke oppover mot fjellene hvor vi befant oss. Etter sju døgn i stillingen trakk vi oss ut av området, sier han.

En av erfaringene fra den første tiden i Afghanistan er at det å ligge i en observasjonspost over tid er nesten umulig.

– Bakken var så hard at det var vanskelig å grave seg ned. Og det var alltid folk som gikk i fjellene for å gjete dyr eller sanke ved. Overvåkningsoppdrag som vi hadde trent mye på i Norge, fungerte ikke, forteller Eirik.

Patruljen til Frode har samme opplevelse.

– Vi ble oppdaget etter tre døgn og hadde ikke noe nytt sted å etablere oss. Da var det bare å trekke ut, sier Frode.

De norske spesialsoldatene bidrar likevel med verdifull informasjon til ledelsen for operasjonen.

– Jobben vi gjorde, var med å bekrefte at Taliban og Al Qaida ikke trakk seg tilbake langs de rutene vi overvåket, men valgte å slåss. Vi fikk også meldinger på sambandet om andre styrker som havnet i kamp, forteller Eirik.

Mens Eirik og Frode er ute på oppdrag blir et amerikanske Chinook-helikopter skutt ned. Spesialsoldatene havner i kamp med styrker fra Al Qaida som har etablert seg på en fjelltopp. Sju amerikanere mister livet. De norske spesialjegerne er nære ved å lide en lignende skjebne når helikoptrene deres blir beskutt på vei ut av området. På flyplassen i Bagram faller et rotorblad i bakken når helikopteret bak dem lander.

Når Frode og Eirik drar hjem til Norge har Taliban-regimet falt. Al Qaida er i stor grad oppløst. Flere av spesialsoldatene tenker at jobben i Afghanistan er gjort.

– I 2003 kunne vi operere ganske fritt i det som senere ble områder hvor Taliban hadde sterkest støtte. Med en større innsats ville vi kunne opprettholdt kontroll og overbevist noen av dem som satt på gjerdet. Etter den innledende invasjonen oppsto det et maktvakuum som kunne vært utnyttet, men det ville krevd en større innsats fra koalisjonen, sier Frode.

Han mener at operasjonen ble skadelidende av at store amerikanske ressurser ble sendt ut av landet for å brukes under invasjonen av Irak.

– Det var en prioriteringsutfordring. Jeg mener det er opplagt at stabiliseringsarbeidet fra 2003 ble altfor lavt prioritert. Dermed fikk man fremvekst av Taliban.

– Tvilte du noen gang på effekten av det dere gjorde i Afghanistan?

– Ikke på våre egne oppdrag. Men jeg så at vi i rammen av ISAF i større grad burde gitt ansvar til afghanerne for at de skulle få eierskap til sikkerhetssituasjonen, sier Frode.

Kapittel 2: 2003-2010

Å ta liv

Kapittel 3: 2011-2021

Den siste norske sjefen