Lund til Midtøsten

6. oktober 2017 ble det kjent at generalmajor Kristin Lund blir den neste sjefen for FNs observatørkorps i Midtøsten - United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). Lund blir med dette historiens første kvinnelige øverste militære representant i misjonen. ​Denne reportasjen ble første gang publisert i juni 2015. Da var Lund styrkesjef for FN-misjonen på Kypros. 

Den skotske soldaten retter på t-skjorten slik at arret etter skuddsåret på halsen nesten ikke synes.
– Mange av oss er vant til mer action. Dette er ikke akkurat Irak eller Afghanistan, sier sersjant Eddie Nichols. Han kom til Kypros sammen med den skotske kontingenten for fire uker siden. Soldatene hans er innlosjert i Ledra Palace, det som en gang var et luksushotell. 

Her pleide Elizabeth Taylor å reservere rom 301, 302 og 303, og dansegulvet i Jasmin Garden var fullt av lange ballkjoler og stramme dresser. Nå ligger hotellet midt i buffersonen i hovedstaden Nikosia. Bassenget fra 1963 står tomt. Stupebrettet kunne trengt et strøk maling. Soldatene med de blå FN-beretene kaller det den siste delte hovedstaden i Europa. 

Lang konflikt. I over 40 år har FN forsøkt å megle mellom de to partene på øya. Det gjør misjonen på Kypros (UNFICYP) til en av de lengste fredsbevarende operasjonene til FN. På den ene siden står gresk-kyprioter, som holder til i sør. På den andre siden tyrkisk-kyprioter i nord. I 1974 gjennomførte greske offiserer i nasjonalgarden et statskupp. Samme år intervenerte tyrkiske styrker den nordlige delen av øya. Den tyrkiske sonen i nord erklærte seg deretter som selvstendig republikk, under navnet «Den tyrkiske republikken Nord-Kypros». Statsdannelsen er bare anerkjent av Tyrkia og ble fordømt av FNs sikkerhetsråd. 

I fjellsiden utenfor Nikosia har tyrkerne malt to flagg. Et tyrkisk flagg og et tyrkisk-kypriotisk flagg. I noen uker sto følgende tekst malt i hvitt under flaggene: «First you will run. Next time you will swim.» En tydelig provokasjon myntet på gresk-kyprioterne i sør. I dag står det: «Heldig er den som er tyrkisk.» Fredsforhandlingene mellom greske og tyrkiske ledere på øya har vært satt på hold i et halvt år som følge av uenighet om retten til å lete etter olje og gass utenfor Kypros. Men i begynnelsen av mai ble fredssamtalene gjenopptatt. 

Mellom partene står styrkesjef for FN på Kypros, den norske generalmajoren Kristin Lund. Hun har selv fått føle hvor lite som skal til før ord blir vridd på og budskap misforstått.

Politisk spill
– Det er politikk i alt på Kypros, sier Lund. Hele den ene veggen på kontoret hennes er dekket av et kart. Der er den 180 kilometer lange buffersonen til FN markert opp. Delelinjen mellom nord og sør går tvers gjennom hovedstaden. FN-soldatene er fordelt på tre sektorer. Det sies at det ikke tar mer enn to telefoner for å være på presidentnivå på Kypros. Alle kjenner alle på øya med om lag en million innbyggere.
– Valg av ord er viktig. Tyrkisk-kypriotere kaller det som skjedde i 1974, for «frigjøringen» mens gresk-kyprioterne kaller det en «invasjon». Det gjør at både Espen og jeg må tenke igjennom hva vi sier, for alt blir tolket slik partene ønsker, sier Lund. 

Hun referer til Espen Barth Eide, som er FNs spesialutsending til Kypros. Hennes jobb er å spille ham god og sørge for at militære hendelser ikke ikke gjøre forhandlingene vanskeligere enn nødvendig. De to kjenner hverandre fra tidligere.
– Han kan mye om historie. Og er det én ting man bør kunne på denne øya, er det historie. Dessuten er han jo gammel heimevernsmann, sier Lund og ler. Hun var generalinspektør i Heimevernet fra 2009 til 2013. Den blankpolerte FN-bilen står klar utenfor hovedkvarteret. Lund kommer rett fra morgenbrief.

«Det er politikk i alt på Kypros. Valg av ord er viktig. Alt blir tolket slik partene ønsker»

– General, sier sjåføren hennes, fenrik Joachim Kolle.
Han hilser militært og åpner bildøren for henne. Foran sitter major Erik Tandberg med penn, blokk og mobiltelefon for å koordinere timeplanen hennes. De tre utgjør den norske kontingenten på Kypros. Straks alle har satt seg i bilen, er tonen mer løs og ledig. Generalmajoren tar av seg den blå bereten og lener seg tilbake. 

– Det er mer formelt å være sjef her enn jeg er vant til hjemmefra. Som nordmann synes jeg for eksempel at det er naturlig å spise sammen med soldatene i messen. Men det oppfattes nok som litt uvanlig her.
Vi passerer Nicosia Airport som har stått forlatt siden opptøyene i 1974. På den tiden var flyplassen en av de mest moderne i Europa. Nå er duekurring den eneste lyden i den tomme avgangshallen.
– Jeg er veldig direkte. Det er ikke alle som liker det. Men jeg mener man må tåle å høre sannheten. Og så er det viktig at partene vet hva som er mine mål og ønsker, sier Lund. Langs fjellsidene er det ryddet branngater. Snart kommer sommersesongen, hvor varmen ofte fører til store branner. Hun peker ut en kobbermine utenfor vinduet. Kypros betyr kobber.

Inspeksjon. FN-bilen snirkler seg langs smale fjellstier. Lund skal hilse på den argentinske kontingenten og inspisere nye soldater. De roterer hver sjette måned. I og med at partene har gått med på å møte til nye forhandlinger, er det viktig at ingen bagatellmessige hendelser fører til knute på tråden. 

Veiene har bare plass til en bil i bredden, så soldatene kommuniserer via radio. Når det regner, blir flere av veiene oversvømt. Helikopter er derfor en viktig brikke i soldatenes arbeidshverdag. Lund hilser på soldatene og klatrer opp den om lag åtte meter høye stigen til observasjonsposten. Skulderen er litt vond, men det sier hun ingenting om selv – og hun blåser av det når noen spør. Den argentinske sektorsjefen orienterer Lund og peker på en observasjonspost lenger borte. Hun spør hvorfor den ikke har flagg. Generalen nikker ivrig og forklarer at flaggene kommer opp snart. Lund gir beskjed om at flaggene skal opp nå. Hun beskriver situasjonen i nord som mer militarisert enn i sør. – Tyrkerne har cirka 30 000 soldater fra Tyrkia, i tillegg til tyrkisk-kypriotiske sikkerhetsstyrker med 8 000 vernepliktige.
–Det er veldig mange?
– Ja, det er 33 prosent av de som bor i nord. Det er den styrken grekerne i sør er engstelige for. Mitt mål er å få de militære sjefene på hver side til å prate med hverandre. Det er viktig at vi har en hotline mellom partene, dersom noe skulle skje. 

Ingenmannsland. Midt i hovedstaden på Kypros ligger flere forlatte gater. Området er en del av buffersonen og kalles «The Green Line». Bydelen har vært ubebodd i 40 år og er gjerdet inn av piggtråder, tønner og sandsekker. Her ligger det som pleide å være en skole. Her finner man en katedral fra 1200-tallets tempelriddere, forlatte kafeer og butikker. Flere av stedene gir inntrykk av at eieren er tilbake om fem minutter. En avis datert 1974, ligger på et bord, halvfulle brennevinsflasker står på en hylle. Flere av bygningene har begynt å helle. Stedet er fullt av symboler og små historier. 

I en kjeller står et parti Toyota-er fra 1974. Bilselgeren trodde opptøyene bare ville vare noen dager og kjørte de nye bilene ned i en garasje. 41 år senere står bilene der fortsatt. Tiden har gjort dem til et verdifullt parti veteranbiler. På et av bagasjelokkene ligger kadaveret av en død hund. Kilometertelleren viser 48 kilometer. Dekkene har mistet luft, og panseret er støvete. Men åpner du døren, vil du kjenne lukten av ny bil. Her ligger også «Magic Mansion», bygget som en gang var et fasjonabelt diskotek og kasino. På gulvet ligger en sko. Dørene henger skjevt på hengslene og banker mot dørkarmene når det blåser. 

Annies House, står det på døren til et falleferdig hus. Her bodde Annie, som nektet å forlate hjemmet sitt under opptøyene i 1974. Hun ble boende i huset fram til hun døde som 91-åring i 1991. Hver gang hun skulle handle, vinket hun ut av vinduet med et lommetørkle for å bli eskortert inn og ut av buffersonen av FN-soldater.

Kulehull i veggene. Langs hele «Green Line» er det bemannede greske-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske vaktposter. Bilder er strengt forbudt rundt vaktpostene. FN vil unngå beskyldninger om at det spioneres eller gis fordeler til en av sidene.
– Hvor høyt opp vil et slikt «forbudt» bilde gå?
– New York-nivå, svarer en skotsk FN-soldat. Han peker på en mur. Dersom en side tar vekk en murstein eller legger til en murstein, gjør den andre siden det samme.
– Bagateller og detaljer, på Kypros er alt politisk, sier han. 

I midten av området ligger en smal gate. Det er ikke mer enn tre meter mellom balkongene på hver side av det trange smuget. Kulehullene i veggene synes fortsatt bak ugress og graffiti. På et tidspunkt var dette den mest militært bemannede gaten i hele Europa. På den ene siden sto en tyrkisk-kypriotisk bataljon. På den andre siden, en gresk-kypriotisk bataljon. Soldatene festet bajonetter på påler og forsøkte å stikke hverandre over balkongene. Derav gatenavnet «Spear Alley». Etter hendelsen ble begge parter enige om å trekke soldatene på hver side lenger vekk, noe som i ettertid har blitt stående som «1989-avtalen». 

I «Silver Dollar Alley», som tilsvarte byens «red light district», måtte soldaten som holdt vakt, låses inn i et bur. Noen sier det var for å holde ham vekk fra forlystelsene, andre sier det var fordi fulle folk ville banke opp den som holdt vakt der. Nå er posten ubemannet og refereres til som «silver bunker», fordi malingen ligner sølv i solen.

Ingen militær løsning. Klokka er ni om morgenen, og Kristin Lund er i gang med sitt tredje møte. På bordet foran henne står koppen fra Heimevernet. Lund gir ordet til lederen for sektor 1. Hun ber ham gjøre opp status, tar en slurk te og legger til: 
– «Make it short and quick.» 
Lund bor i hovedkvarteret, i en gammel befalsmesse fra 2. verdenskrig. Har hun tid, blir det Dagsrevyen på kvelden. Hvis hun har fri en søndag, hender det hun kjører til Ayia Napa hvor de selger Dagbladet og VG. Sammen med en gjeng kolleger har hun begynt å padle kajakk.
– Og så synes jeg det er hyggelig å stelle i hagen. De neste tre helgene er fylt opp av jobb.
–Tida går vanvittig fort, sier Lund, som har vært på Kypros i ni måneder. Det som har overrasket henne, er hvor lite sultne lokalbefolkningen virker på en løsning.
– Det er få som skriver innlegg i avisen, slik vi er vant med hjemme. Kanskje har folk gitt opp litt fordi det har pågått så lenge, sier hun.
– En viktig lederoppgave i langvarige operasjoner handler om å holde motivasjonen oppe. Soldatene kommer hit med motivasjon og pågangsmot. Det er inspirerende, for ting tar tid, og ofte jobber vi et skritt fram og to tilbake. Hun ser ingen militær løsning på konflikten.

Kanskje har folk gitt opp litt fordi det har pågått så lenge.

– En politisk og sivil løsning er alfa og omega. Å få ned antallet soldater vil være viktig. Men foreløpig er ikke det inne i forhandlingene i det hele tatt. Ressurser og eiendom er det partene selv er mest opptatt av sier hun. 

Norge har bidratt med støtte til to sivile pro - sjekter «Home for cooperation» og CVAR (Center of Visual Arts Research).
– Prosjektene gagner begge sider og viser at Norge er flinke til å tenke på helheten mellom sivilt og militært arbeid.

Må bruke hodet. Fra 2006 til 2011 fjernet FN over 25 000 landminer på Kypros. Fremdeles har ferieøya og EU-landet Kypros flere uryddede minefelt. Bare i buffersonen ligger det fire minefelt. Utenfor buffersonen ligger det også flere minefelt, FN vet blant annet om 28 minefelt fra hovedstaden og nordover.
– Hadde nord og sør stått sammen kunne de utnyttet turistindustrien bedre. De har muligheten til å skape et unikt konsept, du kan stå på ski samme dag som du bader i sjøen. Med utvikling og utvidelse ville kanskje flere av investorene som forsvant under finanskrisen kommet tilbake også. Men først må man greie å bli enige om helt grunnleggende ting, som å rydde minefeltene. 

– Hvorfor er det så vanskelig å få partene til å snakke sammen? 
– Mange på Kypros ser bakover i stedet for framover i tid. Den største utfordringen er det som blir lært bort på skolen. Generasjonen etter 1974 har lært å hate den andre siden gjennom skolebøkene. Nå aner man likevel en positiv entusiasme, etter at partene gjenopptok forhandlingene i mai. 

– Flere av soldatene her har deltatt i skarpere oppdrag, som Irak og Afghanistan. De sier at det ikke er like mye «action». Blir dette sett på som et «sydentur-oppdrag»?
– Det er en lederutfordring. Kulene flyr ikke rundt hodene våre, og det er sjelden fare for liv. Men det kan snu fort. Her er det hodet og kommunikasjonsevnene som er våpenet ditt. På en måte kan det være vanskeligere for soldatene, fordi du ikke kan støtte deg på drill og rutine. Du må tenke både i nuet og langsiktig, fordi hver situasjon kan gå til et høyere politisk nivå. Britene har tatt inn flere eldre soldater fordi de ser at de trenger folk med livserfaring, også utenfra forsvaret. De jeg har snakket med, sier at dette er den beste misjonen de har deltatt i. Ikke fordi det er en «sydentur», men fordi de må bruke helt andre evner og metoder enn de er vant til. 

«Mange på Kypros ser bakover i stedet for framover i tid. Den største utfordringen er det som blir lært bort på skolen.»

Selv har Lund takket ja til ett år til på Kypros.
– Det tror jeg er et fint tidsperspektiv. Det er lenge nok til å komme inn i jobben og kort nok til å opprettholde entusiasmen. Det er ikke for ingenting at operasjonen har vart så lenge. Det er jo fordi situasjonen er kompleks. 

Brev. Siste del av dagens inspeksjon gjøres via et Bell-helikopter. Lund legger bereten i bukselom - men på uniformen og ser vekk fra støvet som virvles opp av rotorene. De fleste overtredelsene i buffersonen er sivile. Men de har også sett at det graves skyttergraver og grøfter.
– Det må vi rapportere.
– Hva skjer etter rapporteringen?
– Tja. Dette er en fredsbevarende styrke. Den hardeste formen er brev.