STILL SPØRSMÅLET: Even Dørum mener det er på tide å stille spørsmålet om militær utdanning er løsningen på Forsvarets kompetansebehov.Foto: Karelius Heitmann, Forsvaret
Er militær utdanning løsningen for Forsvarets kompetansebehov?
For noen stillinger tror jeg man helt fint kunne klart seg med å gi fagkompetente mennesker opplæring i «militær metode» og tilsette de sivilt.
Dette er bare de 300 første av flere tusen nye ansatte, i en organisasjon som allerede mangler mye kompetanse har det også kommet med lovord om å øke utdanningskvotene på Forsvarets utdanninger.
Jeg mener det er på tide å stille spørsmålet om militær utdanning er løsningen på Forsvarets kompetansebehov.
Sivil og militær kompetanse
Fra mitt perspektiv har ikke Forsvaret bare en utfordring med manglende kompetanse, men også i anskaffelsen av kompetanse.
De som har lest mine tidligere innlegg vet nok allerede hva jeg snakker om, men det tåler kanskje en gjentagelse; verdsettelsen av «sivil» kompetanse i Forsvaret er for dårlig.
«Sivil» kompetanse er et upresist begrep, så la oss heller snakke om generell og organisasjonsspesifikk kompetanse.
Generell kompetanse er den kompetansen man utvikler gjennom studier vedoffentlige institusjoner og gjennom å ta ulike kurs. Dette er en kompetanse som man enkelt kan ta med seg fra Forsvaret til en annen organisasjon, elleromvendt.
Organisasjonsspesifikk kompetanse er den kompetansen som er unik for organisasjonen; rutiner, metoder, kunnskap om organisasjonen, osv., den utvikles gjennom jobb. Og for Forsvarets del som har mye organisasjonsspesifikk kompetanse, gjennom militær nivådannende utdanning.
I Forsvaret er man gode på å utvikle og helliggjøre den organisasjonsspesifikke kompetansen, men samtidig gjør man det mer krevende for store deler av organisasjonen å skaffe den generelle.
Spesialist, eller?
Vi kan ta for oss spesialistene i dette innlegget, for det er vel her det er mest aktuelt å hente inn mer av den generelle kompetansen.
Spesialistene skal tross alt ha den faglige dybden som offiserene ikke får gjennom sin utdanning fra krigsskolen og senere karriere, og fungere som rådgivere for offiserene.
For en «operativ» spesialist er det organisasjonens særegne fagutdanninger som gjelder, men Forsvaret har også insistert på at store deler av det generelle kompetansebehovet skal fylles av (militære) spesialister.
Flere slike stillinger kunne vi se forrige runde med re-rekruttering, der behovet var generell kompetanse, men kravet var militær. Uten krav om fagkompetanse innen det området som stillingene skulle fungere i, er man da egentlig spesialist innen det fagområdet man jobber, eller militær spesialist med tilleggsoppgaver?
Man kan argumentere for at dette behovet for generell kompetanse fylles gjennom at Forsvaret tilbyr fagkurs også innen de fagfeltene som ikke går direkte på det militæroperative området.
Men dersom disse kursene hadde vært nok til å dekke behovet, hadde det da vært nødvendig å tilsette sivile, opprette årsstudium i ledelse og militære operasjoner, eller sørge for at militært tilsatte får muligheten til å ta utdanning ved siden av jobb?
Å bygge nødvendig kompetanse med noen korte og intensive kurs, i skjønn forening med yrkespraksis, gir utvilsomt gode yrkesutøvere med et godt faglig grunnlag det også. Men det tar tid. Ofte lang tid.
Står systemet i veien?
Jeg har tidligere argumentert for at Forsvaret i større grad bør spille på den totale kompetansebeholdningen i samfunnet, og her mener jeg systemet står i veien for løsningen.
Kravet om befalsutdanning for å tilsettes som det som i praksis er en saksbehandler på nivå 4, utelukker så mange søkere at man sitter igjen medsvært få aktuelle kandidater, og erfaringen viser fort at det er enda færre som faktisk søker.
Dette kravet til befalsutdanning gjør det også vanskelig for tidligere vernepliktige som har brukt tiden etter førstegangstjeneste til å ta en utdanning Forsvaret har behov for, å komme tilbake. For uten befalsutdanning er de lite verdt, og befalsutdanning får man ikke uten å være ansatt.
Den organisasjonsspesifikke kompetansen som utvikles ved Forsvarets skoler er så viktig at i enkelte tilfeller virker det å være «bedre» at en stilling står tom, enn å få inn en kandidat som er «nesten» god nok (Les: mangler militær nivådannende utdanning).
Men slik må det vel nesten bli når tilsettingsprosessen er løftet til det nivået at en liten gruppe mennesker skal behandle hundrevis av tilsettinger i året.
Da får man ikke anledning til å vurdere den enkelte kandidatens totale kompetanse opp mot stillingens krav, og må ty til «godkjent» eller «ikke godkjent» sjekklister som ikke krever mer enn et par minutters gjennomgang av rullebladet for å avgjøre om det er «rett» kandidat eller ikke.
Det ufravikelige kravet til militær utdanning tror jeg er med på å øke kostnadene for organisasjonen, men det burde være relativt enkelt å endre på.
For noen stillinger tror jeg man helt fint kunne klart seg med å gi fagkompetente mennesker opplæring i «militær metode» og tilsette de sivilt. For mange av de militære stillingene har, slik jeg har forstått det, den samme oppgaven i fred, krise og krig. Og da bør det vel ikke være nødvendig med kompetanse innen militær operasjonsplanlegging eller kunne lede laget i strid.
En annen mulighet kunne være å gjøre som Cyberforsvaret og faktisk skille grad og lønn, en kampanje som etter det jeg har hørt har fungert bra. En slik løsning fordrer nok også at man faktisk innfører et system som er fleksibelt, i motsetning til rigid og håpløst utdatert.
Uniformt mangfold
Min påstand er at mangelen på kompetanse i Forsvaret neppe er utelukkende innen det militæroperative området. Da løser man ikke problemet med å alene øke kapasiteten på Forsvarets utdanninger, og det gir heller ikke det kompetansemangfoldet organisasjonen har behov for.
Er det på tide å løfte blikket og se at den kompetansen som utvikles utenfor Forsvarets høgskole ikke bare er nødvendig for Forsvaret, men også kan være en del av løsningen på kompetanseutfordringene organisasjonen står ovenfor?