Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum i februar 2016. Nå publiseres den for første gang på nett, i anledning Forsvarets forums Julekalender 2019.
Fotografen og jeg er blitt kjørt til Camp
Arvid med bind for øynene. Det er en sommerdag. T-skjorte-vær.
De fleste har fortalt vennene
sine at de søker befalsutdanning. Søkerne er
bedt om å vise diskresjon. Aspirantene er ti
dager ut i opptaket. Mobiltelefonene savner de
ikke. Men klokke er det flere som gjerne skulle
hatt. Og muligheten til å få med seg nyheter.
Opptaket til Forsvarets etterretningshøgskole
(FEH) er i gang. Det er disse som kommer til å
jobbe innenfor et etterretningsmiljø i Norge.
Det vil si, de aspirantene som kommer gjennom
nåløyet. De skal innhente, bearbeide og analysere informasjon for å forutse framtidige trusler.
Politikere, ledere og beslutningstakere kommer
til å støtte seg på det de finner ut. Seleksjonsprosessen er deretter.
Aspirantene har fått tildelt hvert sitt nummer.
Det fungerer som navn. Bare de som får skoleplass, får vite hverandres navn.
– Jeg tror seks på mitt rom forsvant i går, sier
3528.
Nå venter kontinuerlig testing, oppgaveløsning og mestringsoppgaver. Selektører noterer
og observerer.
– Du har ingen mulighet til å holde kontakten med de som ryker ut. Vi vet jo ikke hvem de
er, sier en annen søker, nummer 3616.
Opptaket begynner med en to ukers seleksjonsperiode. Deretter kommer en to måneders
aspirantperiode. Etter elevopptaket har studentene en akademisk prøveperiode fram til jul,
hvor progresjonen i språkfaget vurderes. Her
må de bevise at de ønsker og er i stand til å fullføre skolens intensive språkløp. De som ikke
henger med på glosene, ryker ut.
– Waka … waka?
Aspirant 3538 drar opp en krøllete notisbok.
Glosene har tålt regnet fra i natt. I tillegg til å gå
fra post til post med oppgaver og mestringsøvelser, har søkerne fått utdelt 50 arabiske gloser
som skal pugges. De vet ikke hva glosene skal
brukes til eller når de må ha lært seg dem. Uforutsigbarhet er en del av opptaksprosessen. For
de som får fortsette, blir det en del av hverdagen.
Aspirant 3538, hun med gloseboka, deler
huskereglene hun har laget med en annen i
patruljen.
– Tenk på Shakira!
– Shakira? Artisten?
– Ja.
– Åh, nå husker jeg, det betyr å falle.
– Musa hama?
– Det er bidrag. Da tenker jeg på en mus som
går i kirken og har med seg noe. Bidrag, ikke
sant.
Dersom hun blir en av de få som kommer
helt i mål, blir det 300 nye ord i uka og 55 timers
skoleuker. Hvor mange som tas inn, er gradert,
men det er i gjennomsnitt 30 søkere per plass.
– For mange er det rett fra russetida til
marsjstøvler, sier Freddy Furulund, tidligere rektor for FEH.
Dette er det tiende året han er med
på opptaksprøvene. Soldatene foran ham er i
ferd med å gjøre seg ferdig med SIBIR, fotsjekk.
– De er veldig klar over at de er i en testsituasjon hvor de blir observert 24 timer i
døgnet.
Så langt har det vært lite spill for galleriet,
forteller Furulund.
Tidligere har de sett at noen
tar på seg en rolle de tror skolen er ute etter.
– Dette er ikke en James Bond-skole. De som
tror det, lukes raskt ut.
De ser ikke etter folk som er raske i gjørmeløypa eller gode til å bære trestokker. Skolen er
ute etter personer som jevnt over scorer bra på
testene under opptaket. I tillegg må motivasjonen være på topp.
– De har sovet godt i natt. Vi ønsker å teste
dem under optimale forhold. Dette er noe
annet enn krigsskole eller befalsskole. Men de
går i uniform og må lære seg grunnleggende
soldatferdigheter. Det er viktig. De skal ikke bare sitte ved
et skrivebord.
Det kommer noen. Aspirantene reiser seg.
– Dere har fem minutter! Jeg vil avbryte
dere etter fem minutter. Spørsmål? sier en av
instruktørene.
Én etter én hentes aspirantene
til en av dagens mange tester. Nivået er ujevnt.
Selektørene noterer og diskuterer seg i mellom.
– Stakkars, hun var veldig nervøs. Men hun
kviknet til på slutten, synes jeg.
– Det var informativt og ryddig. Jeg tenker i
utgangspunktet en 4-er, for hun gjennomførte
på tross av nervøsiteten.
En annen får hardere dom.
– Hun var ikke bedre enn en 3-er. Jeg vurderer
en 2-er.
– Men til gjengjeld, hva er potensialet
hennes?
– Jeg så ikke noe umiddelbart potensial. I
testen i dag leverte hun dårlig.
Nestemann går det bedre for, høres det ut
som.
– Jeg lurer på om vi skal opp på en 8-er her,
jeg. Hun er rolig og trygg.
– Ja, men ikke så engasjerende som den forrige eller?
– Nei, men vi skal ikke bare ha de som er
underholdere heller. Hun er bunnsolid og
troverdig.
– Hvordan er hun når hun skal jobbe med
autoriteter, det lurer jeg på...
– Nja. Hun har faktisk toppscore på alt.
Det har vært natt. Nå er det morgen. En aspirant
som har skigåing som hobby, sitter på sekken og
spiser pytt i panne fra en rasjonspose. Bak ham
er flere i gang med morgenstellet. For å komme
igjennom opptaket må søkerne ha generell
studiekompetanse og gode karakterer. Få av
aspirantene er vant til å være nummer to. Her er
det mange enere.
– Det er uvant å ikke få noen som helst tilbakemelding på det du gjør. De sier bare: ok, da
kan du gå tilbake, sier han.
– Tenker du mye på det når du legger deg om
kvelden?
– Ja, nå som det nærmer seg ny utvelgelse,
tenker jeg på det. Er jeg god? Gjennomsnittlig?
Eller dårlig? Hvem er jeg? Og hvordan oppfatter
de meg? Hvem ønsker jeg å være…sånne ting.
Det blir ei tankekvern. Spesielt siden vi ikke
aner hva de ser etter i de ulike oppgavene.
– Superb, sier Furulund.
Det å være superb er en kombinasjon av
mange ting, ifølge Furulund.
– Først og fremst evnen til å lære veldig mye
språk i et veldig høyt tempo. I tillegg kommer
analytiske evner, lederegenskaper, sterk psyke,
samarbeidsevner, kognitive egenskaper og god
fysisk form.
Furulund tar en prat med psykologen som er
med under opptaksprøvene.
– Det er brainpower vi ser etter. Da må vi ha
med oss noen som kan faget, og som kan gi en
dypere og profesjonell fortolkning av hvem de
er som mennesker.
Patruljen vet ikke hvor lenge de skal være på
Camp Arvid. Noen tipper torsdag, andre søndag.
Sannheten er at de kommer til å tro at de har fri
på fredag. Men natt til lørdag blir den hardeste
natta, med mer vekking og alarmer, flere tester.
Støvler snøres opp. Rundt lunsjtider får aspirantene en liten pause. Noen tar en rask blund på
bakken, andre pugger glosene.
De snakker om testene, intervjuene,
psykologen.
– Jeg ble spurt om tidligere kjærester, og det
var skikkelig graving i fortida mi.
– Det ble ikke jeg.
– Kødder du? Jeg måtte snakke om familien
min i en halvtime!
– Og så var det jo intervju med en fagspesialist. Har dere gjort det?
– Nei..?
– Det er sikkert litt forskjellig. Ble spurt om
litt områdekunnskap blant annet.
– Jeg tipper det var mange som røk ut der, ass!
– Noen fikk beskjed om at de var umodne og
ikke i kontakt med følelsene sine. Det er ganske… Eller at de måtte lære seg bedre norsk før
de kunne lære seg arabisk.
– Det var ganske intenst.
Han med lyseblå øyne slår ut med armene.
– Seks år hvor dette blir hele livet ditt. Du må
ha skikkelig lyst.
Den siste timen har aspiranten med det
brune, kortklipte håret sett resten av patruljen
forsvinne bort til en test, én etter én. Han er
sistemann. Gruer seg ikke. Tror han vet hva han
skal si. Men litt nervøs er han, det innrømmer
han.
– Hvor mange ganger har du hatt lyst til å gi
deg?
– Jeg kan gi meg når som helst. Det gjør at
det er ekstra vanskelig å holde på motivasjonen
når du er sliten. Da sier jeg til meg selv: Hold én
time til. Og så: Hold fram til i morgen, til lunsj.
Og slik fortsetter det.
En instruktør roper ham opp.
«Lykke til», sier
vi. «Takk», sier han, holder tommelen opp. Han
smiler. Da vi møter kullet igjen, er han borte.
