Julekalender dag 16: Freden må skapes – hver eneste dag

Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum (nr. 1-2 i 2015). Nå publiseres den for første gang på nett, i anledning Forsvarets forums Julekalender 2019.​

Jeg har ved flere anledninger sagt noe om det stoff Gunnar Sønsteby gang på gang beviste at han var laget av, og som gjorde ham til Norges høyest dekorerte og kanskje mest respekterte borger.

I statuttene for Gunnar Sønstebys Minnefond fremheves de grunnleggende verdier i vårt demokrati, forsvarsvilje og et forsvar som skal trygge vårt lands frihet og uavhengighet.

Men politiske og religiøse dogmatikere og fundamentalister av alle slag må tåle å bli krenket. Også enkeltmennesker må finne seg i det. Det er bare menneskeverdet som er hellig, hvert enkelt menneskes absolutte verdi, uavhengig av rase, religion og opprinnelse

Det er noen som sier at det i dag, i den globale landsby, ikke lenger har noen hensikt å tviholde på våre vestlige, humanistiske verdier. Jeg er dypt uenig. Naturligvis skal vi ikke klaske fiks ferdige vestlige løsninger på bordet i internasjonale fora. Naturligvis må vi bygge broer mellom kulturer, men ikke med ytringsfriheten som betalingsmiddel. Naturligvis må vi ha dialog, men ikke på bekostning av retten til å si det andre ikke liker å høre.

Ekstremisme er nesten alltid et onde, moderasjon nesten alltid en dyd. Moderasjon er, som Edmund Burke formulerte det, en smittende, forsonende, bileggende egenskap. Kompromisser er noe kloke mennesker steller med.

Men vi må aldri kompromisse med demokratiets og rettsstatens prinsipper, med tros- og ytringsfriheten, retten til å le av de mektige, retten til å fornærme de rettroende.

Vi må aldri i angst for mobben, for gudene, for presteskapet, KGB eller CIA oppgi de rettigheter vi virkelig kan være stolt av i vår del av verden. Gjør vi det, er vi i virkeligheten like dekadente som de voldelige islamistene hevder at vi er.

Vi må være villig til å slåss for det vi tror på. Det er forskjell på rett og galt, på sannhet og løgn, på godt og ondt - og ingen verdinihilister skal fortelle oss noe annet. Rosetog er vel og bra, en bekreftelse på noe av det beste i vår tradisjon. Men som samfunn trenger vi også evnen til å sette grenser, til å slå tilbake når det er nødvendig. Vi må ikke alltid tro det beste om de verste. Gjør vi det, vil vi en dag våkne til en livsform vi ikke vil ha. Det er blant annet derfor vi trenger et forsvar.

Det var knapt noen som fikk det med seg, at Stortinget – uten oppmerksomhet og uten nevneverdige protester – i 2010 vedtok å legge ned Forsvarskomiteen. Utenriks- og forsvarskomiteen ble slått sammen til én komité, med den begrunnelse at de to komiteenes saksfelt etter hvert var blitt så sammenfallende at Stortinget bør forberede forsvars- og utenriks- saker i en og samme komité. Flertallet (84 mot 23) argumenterte riktignok med at dette på ingen måte betyr at man ønsker å nedprioritere forsvaret og forsvarspolitikken, Tvert imot, sa flertallet, forsvarspolitikken vil nå få en mer sentral plass i Stortinget, ikke minst fordi omtrent alle de parlamentariske lederne sitter i den nye Utenriks- og forsvarskomiteen.

Kan hende er det slik. Muligens er dette en både riktig og fremtidsrettet reform. Men reformen er neppe uten sammenheng med at det militære ikke lenger er på moten.

Det er lenge siden Norge hadde et militærsykehus. Storbritannia la ned sitt siste militærsykehus for omtrent ti år siden. Så kan man spørre: Er det så farlig? For krigsskadde soldater er det faktisk det. Vi hører mye om allierte soldater som dør i krigene i Afghanistan og Irak. Men offentligheten hører lite eller ingenting om de sårede: Det enorme tallet på sårede. Under 2. verdenskrig var forholdet mellom døde og sårede 1:4. I Vietnam-krigen var forholdet 1:15. I Afghanistan og Irak er forholdet 1:30. Tretti sårede for hver død soldat. Under 1. verdenskrig delte man de skadde i tre kategorier. Skadde av tredje grad var i mindretall. I dag er de i flertall, og nesten hver tredje skadde tilhører i virkeligheten en ny, fjerde kategori, mennesker med skader så store at de ikke ville ha overlevd i tidligere kriger. Og de får i dag ikke den hjelp de fortjener, ikke økonomisk, og heller ikke medisinsk. For ingen benekter at de vanlige sykehusene yter dårligere medisinsk bistand enn det militærsykehusene kunne ha gjort.

Hva vil jeg med dette? Først og fremst at våre samfunn må ta vare på de mennesker vi sender i krigen – selv om vi aldri så mye misliker krigen og kjemper for freden.

Jeg anbefaler alle den britiske krigshistorikeren Michael Howards bok «War and the Liberal Conscience», en gjennomgang av den liberale intelligentsiaens teorier gjennom 500 år. Frihandel, republikk, demokrati, sosialisme skulle alle fjerne grunnlaget for krig. Det gikk ikke slik, noen ganger gikk det fra vondt til verre, hvilket får Howard til konkludere med at Kant hadde rett da han sa at freden må skapes hver eneste dag: «Men det som kanskje selv ikke Kant skjønte, var at dette er en oppgave som må takles på ny hver eneste dag i vårt liv, og at ingen enkel formel, ingen organisasjon og ingen politisk eller sosial revolusjon noen gang kan frigjøre menneskeheten fra denne ubønnhørlige plikt.»

Vi kan ikke bare late som om krig ikke finnes, lukke øynene for dens ofre – sivile eller militære, og innbille oss at vi aldri mer vil kunne stå overfor den plikt å måtte forsvare vårt land og våre verdier med våpen i hånd. Bygge med sverd ved lend.

Det er en store ære å motta en pris som bærer Gunnar Sønstebys navn, takk for prisen.

Dette innlegget er en redigert versjon av Per Edgar Kokkvolds takketale i Oslo rådhus i 2015. 

PS. Har du hørt Forsvarets forums podkast «Krig & Sånn»? I en av episodene snakker Ingrid Gjerde og Tormod Heier om ytringsfrihet i Forsvaret.