– Dynamisk samfunnssikkerhet

En viktig faktor som bidro til å forme begrepet samfunnssikkerhet var uforutsigbarheten som oppstod etter Berlinmurens fall. I 1993 beskrev langtidsplanen for det sivile beredskap at trusselbegrepet, som tradisjonelt hadde omfattet Forsvarets vurdering av Norges sikkerhetspolitiske situasjon i forhold til definerte motstandere, var for snevert grunnlag for videre dimensjonering av en sivil beredskap som skulle planlegge og utføre innsats ved kriser og katastrofer i fred (St.meld. nr. 48).

Et knapt tiår senere fant Sårbarhetsutvalget at Norge var sårbart for endringer som kunne påvirke teknologisk og samfunnsmessig utvikling. Utvalget introduserte begrepet samfunnssikkerhet for å samordne sikkerheten i samfunnet (NOU 2000:24). Siden da har begrepet blitt utfordret både i form av hvordan det skal forstås og om hvem det angår.

Sju døgn

En generell forståelse av begrepet samfunnssikkerhet, er at det handler om kollektiv evne til å verne mot og håndtere hendelser som truer samfunnets grunnleggende verdier og funksjoner. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige feil, eller bevisste handlinger.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) beskriver samfunnets kritiske funksjoner som funksjoner samfunnet ikke kan klare seg uten i syv døgn eller kortere, uten at dette truer befolkningens sikkerhet og/eller trygghet.

Disse samfunnsfunksjonene, mener DSB, ivaretar grunnleggende verdier og kan derfor betraktes som «grunnpilarer for samfunnets robusthet». Grunnpilarene er delt i tre overordnede kategorier som igjen består av totalt 14 underkategorier vi kjenner som samfunnets kritiske funksjoner.

Kategorien styringsevne og suverenitet inneholder de grunnleggende rammebetingelsene for at andre samfunnsfunksjoner skal kunne ivaretas. Kontroll over norsk territorium er en forutsetning for myndighetene til å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet, opprettholde normal styring og møte kriser med nødvendige ressurser.

I kategorien styringsevne og suverenitet ligger ivaretakelse av Norges politiske system, opprettholdelse av nasjonal beredskap og Forsvarets oppgaver i forebyggende sikkerhet med overvåkning, etterretning og evne til avskrekking. Dette krever politisk tillit til de som skal forvalte makten; Stortinget, regjeringen og domstolene. Samfunnssikkerhet handler derfor også om vern om demokratiet.

Tillit og delegert makt

Norge er et tillitssamfunn. Transaksjonskostnaden ved maktoverføring i demokratiet er basert på valutaen tillit. I et demokrati er det viktig at vi har tillit til de som er delegert makt til å investere i trygghet, og et åpent samfunn som tillater spørsmål om forutsetningene som ligger til grunn for vurderinger.

Professor Harald Grimen (1955-2011) pekte på tre mulige faktorer som påvirker balansen mellom makt og tillit; tvang til lojalitet, aksept av legitimitet, og tro på effektivitet. I Norge er tillit en grunnleggende forutsetning for styringsevne og suverenitet.

Vi har en parlamentarisk styringsform som reguleres av forholdet mellom makt og tillit, det vil si at en regjering sitter så lenge flertallet på Stortinget tillater det.

Forutsetningen er basert på tillit – eller mistillit, om du vil. Styrken på tillit kan variere med grad av og grunnlaget for opplevd legitimitet og kan dermed styres av faktorer som påvirker risikopersepsjon – hvordan vi oppfatter trusler eller muligheter - slik som opplevd usikkerhet.

Grunnleggende

Begrepet sikkerhet er sentralt som forklaring på atferd og motivasjon for menneskets søken etter trygghet og er den mest grunnleggende verdien av de menneskelige behov etter fysiske behov. Sikkerhet defineres ofte som fravær av fare (Kaufman, 2013), eller som opplevelse av trygghet, stabilitet og forutsigbarhet (Maslow, 1943).

Studier av risikopersepsjon viser at det lett oppstår uoverensstemmelser mellom vanlige menneskers vurdering av risiko på den ene siden, og vitenskapelig tilnærming til risiko på den andre. Den subjektive oppfatningen av hva mennesker er tilbøyelig til å betrakte som trygt eller utrygt kan variere mye.

Mange oppfatter nye ukjente stoffer og teknologier, for eksempel en ny vaksine, som farlig. En kontrollert aktivitet som for eksempel å kjøre bil, kan oppleves tryggere enn en du selv ikke kan påvirke, som å sitte i fly.

Dersom vi knytter vurderinger til noe som har personlig verdi kan en akseptabel risiko for en person være en uakseptabel risiko for en annen. En årsak kan være at individer ofte trekker kognitive vurderinger til frykt for endring.

Les også:

– Personvern burde være del av din interesse

Det vi vet versus det vi ikke vet – om ny etterretningslovs inntreden i din private sfære.

Konsekvenser av endring

Den tyske sosiologen Ulrich Beck (1944-2015) beskriver risikosamfunnet som frykt for endringer som følge av teknologisk eller samfunnsmessig utvikling.

I det moderne samfunnet er det mennesket som driver frem endringer gjennom vitenskapelig og teknologisk utvikling, men frykter samtidig konsekvensene av endringene de selv skaper.

Risikosamfunnet er dermed ikke knyttet til teknologi i «hardware» forstand, men må forstås som et uttrykk for sosial medvirkning til utvikling av metoder for å løse problemstillinger.

En forutsetning for en bærekraftig teknologisk utvikling er at motivasjonen ligger i den dominerende gruppen av befolkningen. En befolkningsgruppe som opplever sikkerhet kan ha mindre motivasjon og investeringsvilje i føre-var løsninger enn en befolkningsgruppe som opplever usikkerhet, selv om opplevelsen av sikkerhet viser seg basert på risikopersepsjon og ikke vitenskap.

Territorium som rammebetingelse

I beskrivelsen av samfunnets kritiske funksjoner viser DSB til suverenitetshevdelse som en rammebetingelse for at andre samfunnsfunksjoner skal ivaretas: «Norske myndigheter må ha kontroll over norsk territorium for å kunne ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet, samt ha evne til å opprettholde normal styring og til å møte ekstraordinære situasjoner med nødvendige ressurser.»

I tillegg til konstitusjonelle organers ivaretakelse av styring og kriseledelse, har Forsvaret en utøvende rolle. I dette ligger overvåkning og etterretning, forebyggende sikkerhet og militær respons. Den nye sikkerhetsloven sier at myndighetene kan samle metadata om IKT-trafikk til og fra virksomheter knyttet til det nasjonale varslingssystemet for digital infrastruktur.

Men hva er årsaken til dette?

Moderne krigføring foregår åpenlyst, med virkemidler vi ikke identifiserer som maktmidler og som går under radaren for konflikt og krig. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) mener blant annet at et dominerende virkemiddel i slik krigføring er digitale trusler og påvirkningsoperasjoner rettet mot privat sektor, og at dette allerede er utbredt (FFI, 2018).

Verdien av tillit lar seg ikke tallfeste

Teknologisk utvikling gjør at samfunnssikkerhet ikke kan beskrives statisk. Begrepet må sees i sammenheng med utvikling i sårbarhetsbildet og krever spesialisering innenfor gitte fagfelt. Men vi behøver også spesialister som kan se ting i sammenheng.

Suverenitetshevdelse i alle domener er derfor en viktig innsatsfaktor for ivaretakelse av samfunnets grunnleggende funksjoner. Dette krever også sensorer i alle domener, ikke minst det digitale.

Motivasjonen og investeringsviljen i sikkerhet er proporsjonal med opplevd usikkerhet, det er ofte først i en krise vi kjenner på tap av verdier. Da kan det være for sent å gjenopprette skade.

For å verne våre verdier må vi derfor ha tillit til at gevinsten er verdt innsatsen.

Det kan være vanskelig fordi verdien av tillit ikke lar seg tallfeste. Det gjør heller ikke verdien av frihet, men vi er villige til å betale mye for den.