Eirik Kristoffersen, mødre og døtre er dine intellektuelle likemenn

Medietrening var ikke noe for forsvarssjef Eirik Kristoffersen. Heldigvis har han kun hatt én dag med det. Det fortalte han til de rundt 200 gjestene som fredag kveld var samlet på artilleriloftet på Akershus festning for en koronaforsinket feiring av Forsvarets forums 75-års jubileum.

Men mangel på formell medietrening har ikke vært noe hinder for forsvarssjefen. Han følger nemlig én enkel, men viktig regel:

– Snakk sånn at moren og datteren din kan forstå deg. Det sa Kristoffersen til forsamlingen med hovedsakelig menn og den lille andelen kvinner, eller «bordvenninner», som én offiser refererte til oss som.

Dette ble etterfulgt av et humorinnslag der den innleide komikeren, i parodi av Bjørn Eidsvåg, sang om at man gjerne vil betale penger for å slippe å ha sex med en «hval av et kvinnfolk».

Offiserens bemerkning og komikerens sketsj var tonedøve og smakløse. Heldigvis høstet sangnummeret kun applaus fra en liten tredel av publikum. Tiden for denne typen «humor» er åpenbart forbi. Det er rett og slett ikke noe folk flest ler av lenger.

Likevel er det Kristoffersens visdomsord jeg reagerte mest på. Dette gjør jeg til tross for at jeg «forstår hva han mente». Det er jo tross alt bare en retorisk spissformulering og «noe man sier». Alt dette er jeg selvsagt klar over, uten at det får meg til å endre mening. Tvert imot styrker det den. Så før du uten videre avfeier det jeg har å si, foreslår jeg at du forsøker å «forstå hva jeg mener».

Aldri menn

Da jeg studerte journalistikk på U.C. Berkeley sa den mannlige professoren at vi måtte skrive slik at bestemoren din kan forstå deg. Da jeg våren 2020 begynte som journalistvikar i NTB, fikk jeg beskjed av en mannlig kollega om at jeg må skrive slik at moren min kan forstå meg.

Jeg har også hørt rådet formulert på en rekke andre måter. I oppstart- og innovasjonsmiljøet, for eksempel, skal du «pitche», altså presentere idéen din, slik at moren din forstår deg.

Man kan hevde at de ikke egentlig mener «kvinner». Egentlig mener de at man skal skrive og snakke slik at hvem som helst, uansett bakgrunn, utdannelse, alder og ferdigheter, skal kunne forstå hva du mener.

Men selv om konteksten og formuleringen varierer, er det én ting som likevel alltid består: kjønnet. Det er alltid kvinner. Aldri menn. Eirik Kristoffersen ville aldri stått på scenen fredag kveld og sagt: «Snakk sånn at faren og sønnen din kan forstå deg.» Det ville jo lydd kunstig. Slikt er jo ikke «noe man sier».

Hvorfor er det ikke det?

Når unntak er regelen

Det har å gjøre med stereotypier og kvinnesyn, mener jeg. Det handler om fordommene man har om mødre, bestemødre, søstre og døtre. Enkle skapninger opptatt av husholdning, håndarbeid, barn, husvask, shopping og selfier. Forsvarssjefens kommentar opprettholder og viderefører stereotypien om at kvinner som gruppe, har begrensede evner til å forstå kompliserte problemstillinger knyttet til samfunn, politikk og forsvar. Vi er overfladiske, kunnskapsløse og opptatt av de nære tingene rundt oss.

I et stadig mer likestilt Norge der kvinner har like gode forutsetninger til å forstå samfunnet, er dette en skammelig stereotypi å videreføre. Kvinner er nå å finne i nesten alle stillinger og samfunnslag – også i Forsvaret.

Jeg tar meg imidlertid ikke personlig nær av det Eirik Kristoffersen sa. Han mener jo åpenbart ikke meg. Jeg er jo et unntak. Men jeg tror heller ikke han mener sin egen mor eller eventuelle døtre. De er helt sikkert også unntak. Når jeg tenker meg om vet jeg ikke om en eneste kvinne som ikke er et unntak.

Og egentlig tror jeg ikke Kristoffersen snakker om noens mødre eller døtre. Skulle jeg gjette tror jeg han referer til kvinner som vagt konsept. En uidentifiserbar og ansiktsløs masse som det er vanskelig å definere. Noen «andre» – dem, ikke oss.

I andre rekke

For dette handler også om at samfunnet fortsatt ser på kvinner som vedheng. Som gruppe får vi fortsatt identitet og verdi fra vår rolle i familien. Vi er ikke først og fremst journalister, advokater, leger, studenter eller kunstnere. Vi er «noens» mor eller datter. Dette synet går på bekostning av verdien av vår individualitet, utdannelse og profesjon.

Man ser det ofte i diskusjoner rundt voldtekt og seksuelle overgrep. Menn oppfordres til å reflektere om hva de hadde følt hvis noen hadde gjort noe slikt mot deres mor eller søster. Viktigheten av å vise empati for kvinner uten sønner og brødre, understrekes sjeldnere. Jeg har heller aldri hørt noen oppfordre en mann om å forsøke å sette seg inn i situasjonen til kvinnen. Hva hadde du følt hvis noen hadde gjort noe slikt mot deg? Eller er det for mye å be om at en mann skal ha reell innfølingsevne med kvinner?

En seiglivet barriere

Dette betyr imidlertid ikke at jeg tror at de fleste menn ikke respekterer eller har empati med kvinner. Ved å omgås og bli kjent med kvinner tror jeg man bryter ned stereotypiene og ser på oss som personer man både respekterer intellektuelt og kan føle empati med.

Men de negative fordommene er et hinder i denne prosessen. Før man verdsettes som individ, må man bevise at man er et «unntak» fra konseptet «kvinne» – et konsept som ikke er forankret i virkeligheten i Norge i dag.

Når du, Eirik Kristoffersen, i din rolle som forsvarssjef, sier til 200 forsvars- og mediefolk at en må snakke slik at mødre og døtre også kan forstå, gjør du denne jobben vanskeligere for meg og andre kvinner. Du opprettholder tankegodset om at kvinner er en fremmedgjort gruppe som har litt tyngre for det enn menn. Du skaper aksept for bruken av denne typen utdaterte uttrykk, og du viderefører idéen om at kvinner først og fremst er noens mor, datter eller «bordvenninne» – ikke en likestilt samtalepartner eller intellektuell likemann.