– Lite sannsynlig at det er over

President Abiy Ahmed i Etiopia har lenge argumentert for at kampene i landet er en politioperasjon av kortvarig varighet. Sist helg kan det synes som han fikk rett, hovedstaden i Tigray-provinsen som gjorde opprør mot presidenten falt 28.-29 november, og presidenten sa offentlig at militære operasjonene er over. De Tigraiske styrkene og Tigray’s leder Debretsion Gebremichael, overvurderte kanskje sine egne ressurser og styrker. TPLF (Tigrayan Peoples' Liberation Front) er veldig populære i Tigray, etter kampene mot militærregimet 1974-1991 (også kalt Dergen), og etter deres år ved makten i Etiopia hvor de skaffet den tidligere uutviklede region penger til infrastruktur.

Årene under militærdiktaturet satte spor etter seg i en dyp mistro til sentralisme og til Addis Ababa, i det minste så lenge det ikke var presidenter fra TIgray som styrte. Tigrayanere var også redde for revansjisme fra den tallrike Ahmara folkegruppen, som generelt holdt topp posisjonene i den Etiopiske staten frem til 1991.

Imponerende styrke

Tigray hadde stått i spissen for opprøret som ledet til militæregimets fall i 1991. TPLF hadde i 2020 en imponerende styrke som besto av 200.000- 250.000 militssoldater. På papiret ser dette betydelig ut i forhold til den Etiopiske hærens 140.000-162.000.

Paradoksalt nok har Tigrays innflytelse gjort den etiopiske hæren til en av Afrikas beste med hensyn til disiplin og trening, med en større fleksibilitet og operasjonell kapasitet enn de fleste afrikanske hærer, illustrert gjennom deres mange militære deployeringer som for eksempel i Somalia, der Etiopia har hatt betydelig mer militær suksess enn for eksempel Kenya og Uganda.

Les også:

Abiy Ahmed får Nobels fredspris for 2019

Men den etiopiske hæren har også svakheter, først i form av mange tigrayiske offiserer med uklar lojalitet, noe som fragmenterte den etiopiske hærens mektige nord-kommando, som kanskje talte halvparten av Etiopias operative divisjoner, og gjorde den passiv i tidlige faser av konflikten.

Sekundert må det ikke glemmes at etiopierne også må holde deres øst-kommando, som er involvert i Somalia og i å trygge grensene mot landet, sterkt, man kan med andre ord ikke bruke alle sine reserver i Tigray.

Militser

President Abiy har ‘etnifisert’ konflikten som en erstatning for manglende etiopiske styrker. Han har i utstrakt grad brukt Amhariske militser og regionale sikkerhetsstyrker fra Amhara staten, ofte hevngjerrige for årene med Tigraisk makt i Europa, men også fordi den Amhariske regional staten i Etiopia har mistet land til Tigray provinsen, og størrelsen på disse strykene virker store, anslag på 600.000 til 800.000 mann har figurert.

Les også:

Etiopia raknar i kantane

I en øst-afrikansk sammenheng vet vi at en slik ‘etnifisering’ ofte fører til grove menneskerettighetsbrudd på bakken, og store flyktningestrømmer. Det at Tigarisk milits også brukes på liknende måter kan, og har, betydd tilsvarende menneskerettighetsbrudd mot minoriteter i Tigray provinsen.

Men bruken av amharisk milits har gitt Abiy og hans generaler operativ frihet. Vi ser også Afrikas kanskje mest utstrakte bruk av dronekrigføring i konflikten (unntaket kan være dronekrigføringen til USA i Somalia). Tigray hevdet at dronesystemene ser ut til å komme som en del av militær -støtte fra Saudi Arabia og forente arabiske emirater, og vi har sett at emiratene aktivt har støttet Etiopias nåværende allierte i Eritrea og Sudan, påstandene kan få følger selv om Tigrays påstander om slik støtte er feil, de kan få andre aktører til å reagere.

Trolig ikke sammenbrudd

Betyr Mekelles fall at vi kommer til å se et Tigrayansk sammenbrudd?

Antagelig ikke, dels på grunn av historien til TPLF, som førte en veldig suksessfull geriljakrig i perioden 1974-1991, der de til slutt seiret, en krig som har blitt mytologisert i historier og eventyr for den oppvoksende generasjon i Tigray, og en krig som betyr at den eldre generasjonen offiserer fra Tigray har verdifull erfaring fra fri-strid.

Noen kommentatorer har påpekt at dette kan ha vært planlagt, noe som det at TPLF har unngått store slag kan synes å bekrefte at man forsøker å holde styrkene inntak for fremtidig strid. Uansett om disse spekulasjonene er sanne eller ikke gjenstår to fakta: TPLF har dype tradisjoner for fri-strid, og det virker som om styrkene deres er intakte fortsatt, noe som tyder på at vi nå vil se en overgang til gerilja-strid/fri-strid.

Men situasjonen for Tigray er allikevel annerledes enn sist gang. Situasjonen deres er mer utfordrende. Under deres første periode hadde de nære og gode allierte, spesielt Eritrean Peoples Liberation Front (EPLF), som sloss for Eritreisk selvstendighet. Men i dag er Eritrea, som er styrt av en tidligere leder av EPLF, nå alliert med Addis Ababa.

Det betyr at Eritrea kan bli brukt som område for hvile for etiopiske styrker, og for å få forsyninger for den etiopiske hæren, og lokale kilder har indikert at dette har skjedd.

Tigray hevder også at eritreiske styrker har deltatt på bakken i Tigray og satt opp lokale baser, men dette er ikke bekreftet av uavhengige kilder, og Eritrea benekter dette. Tigray har allikevel iverksatt noen rakettangrep mot eritreiske mål.

Et forsyningsproblem

Det at Eritrea er fiendtlig betyr også at Tigray har et forsyningsproblem, man er blokkert fra å få forsyninger fra kysten. Problemet kunne vert løst hvis Tigray kunne få inn forsyninger fra Sudan, men den etiopiske overkommandoen var klar over dilemmaet og den først etiopiske militære offensiven tok kontroll over grenseområdene mot Sudan. I tillegg til dette sikret Abiy seg diplomatisk støtte fra Sudan. I tillegg skaper dronekrigføringen et nytt element, men det må merkes at den intensive dronekrigføringen som amerikanerne har ført i Somalia, ikke har vært noen game-changer, og antallet droner i bruk og det teknologiske nivået på droner satt inn i konflikten er antagelig lavere enn amerikanernes bruk av droner i Somalia.

Luftoverlegenheten til Etiopia blir også mindre viktig enn det kunne ha vært, da antall fly og helikopter for bakkeangrep er lavt i forhold til området som skal dekkes, og Etiopias flyvåpen fortsatt må dekke Somalia og grenseområdene i tillegg til denne konflikten.

Det diplomatiske spillet til Abiy skaper også komplikasjoner for presidenten. Han har blitt anklaget for å lene seg på Saudi-Arabia og emiratene i konflikten, og hans allierte i Eritrea og Sudan er definitivt støttet av de to maktene. Abiy’s hans nære allierte, Somalias president Mohamed Abdullahi Mohamed «Faramajo», som også kjemper for mer sentralisering og nedbygging av føderal statenes makt, har lent seg på Saudi-Arabias og emiratenes rival Qatar.

Det kan føre til spenninger fremover.

Saudi Arabia og Emiratene kan også få problemer med en av deres allierte, Egypt, som tradisjonelt har hatt et skeptisk forhold til Addis Ababa, blant annet på grunn av sistnevntes planer for utnyttingen av Nilen.

Et dilemma

Samtidig står Abiy nå i et stort dilemma, presidenten har argumenter mot den føderale selvstyremodellen og jobbet for sentralisering, men hans utstrakte bruk av etnisk definert milits har gjort at enkelte av Etiopias delstater nå er mer mektige en noen gang. Hans tiltak for å sentralisere makt har også fremmedgjort hans egen etniske folkegruppe, Oromoene, som er den største folkegruppen i Etiopia, og vi har sett store uroligheter i Oromia over det siste året, med stor bruk av vold på landsbygda. Kanskje mer viktig, vi har sett religion bli brukt i konflikten der kristene oromoer blir sett på som representanter for sentral-makten av muslimske Oromoer.

Volden er fortsatt på et nivå som gjør at vi ikke kan kalle dette krig, og det kan synes som voldsnivået nå ikke stiger mer, men en langtrukken krig i Tigray kan forandre dette.

Svekket legitimitet

Det at president Abiy har utsatt valget, ifølge ham selv, på grunn av COVID-19, og det at Tigray avholdt et valg i september, bidrar også til å svekke legitimiteten til presidenten. Vi har også sett at enkelte av Etiopias regionalstater, som den somaliske regionalstaten, prøver å holde tilbake sine styrker fra Tigray, og virker mindre interessert i å delta i krigen.

Det store problemet til Tigray er forsyningslinjer, men søkelys på enkle avdelinger, og det å utnytte huller i etiopiske kontroll strukturer, og eritreisk korrupsjon, kan til en viss grad kompensere dette. Hvis Tigray greier å avklare forsyningssituasjonen sin, kan en geriljakrig bli langvarig, og i et slikt tilfelle kan Abiy’s posisjon bli vanskeligere og vanskeligere, og stater som Egypt og Qatar kan se konflikten som inngang til å styrke deres regionale innflytelse: Konflikten kan få ringvirkningers både i øst-Afrika og i Midtøsten.

Men dette er til dels spekulativt, hva som er sikkert er at hvis transisjonen til geriljakrig fungerer for Tigray, vil Europa se flyktningestrømmer, og vi vil få se overgrep mot sivilbefolkningen.

Over de siste 24 timene har vi sett at FN kan få tilgang til områder i Tigray, men flere enn 800.000 trenger humanitær hjelp i Tigray i dag. Vi skal også huske på at det er lange tradisjoner for å bruke bistand som et våpen i konflikten i Tigray i fortiden, og bistands-Norge må se på muligheter for å unngå dette.

Konflikten må fortsatt ikke undervurderes, og destabiliseringen av Etiopia kan på sikt medføre både flyktningestrømmer som påvirker europeisk politikk, og muligheter som jihadister kan utnytte.

Vi kan fortsatt se en destabilisering av regionen. I en globalisert verden, vil dette ha mulige virkninger også for norsk politikk og sikkerhet. Det er lite sannsynlig at den er over.