Inn i det ukjente

– Jeg skal gjøre mitt for at det skal være ro fremover.

Ingrid Gjerde sitter i en stol på sitt midlertidige kontor i lokalene til Forsvarsstaben i Oslo sentrum. I høst tar hun over stillingen som stabssjef, men enn så lenge er hun sjef for Operasjonsdivisjonen – en stilling som vil forsvinne etter omorganiseringen som nå foregår i staben.

Hun gleder seg til å ta fatt på oppgaven som ny sjef i FST. Gjerde liker å jobbe med mennesker.

– En viktig del av oppstarten blir å bygge gode relasjoner til alle jeg skal forholde meg til. Og det er gøy, smiler hun.

De siste to årene har Gjerde bodd på Kypros, hvor hun har vært styrkesjef for den militære delen av FNs fredsbevarende styrke på øya. Hun kom hjem i sommer.

– Det har vært veldig interessant. For de fleste er Kypros et feriested, med fine strender og mye sol, men det er en konflikt der, en veldig fastlåst konflikt som er snart 60 år gammel. Å jobbe i FN – multinasjonalt – det har vært spennende.

Nå jobber hun med å sette seg inn i jobben hun skal inn i. Som sjef for Forsvarsstaben vil hun være forsvarssjef Eirik Kristoffersens nestkommanderende.

– Jeg kjenner ham fra før, men jeg må bli enda bedre kjent med ham, slik at vi to har et felles situasjonsbilde og en felles tilnærming til hvordan vi skal løse oppgavene våre. Det å jobbe sammen er den beste måten å bli kjent på.

Hun begynte i Forsvaret i 1987, og har hatt en rekke lederstillinger i organisasjonen. Hun har vært kompanisjef i Telemark bataljon, sjef for Hans Majestet Kongens Garde, sjef for Krigsskolen og stabssjef i Hærstaben.

– Hva mener du er den viktigste egenskapen en leder bør ha?

– Det er først og fremst å få de menneskene jeg er satt til å lede til å være motiverte og levere sitt beste mot et felles mål. Det handler om å se etter gullet i den enkelte. Å se hvilken kompetanse og egenskaper de har, og utvikle det underveis.

I vår avslørte Aftenposten at det var kommet flere varsler mot avtroppende sjef i Forsvarsstaben, Elisabeth Natvig. Ifølge avisen skal varslene handle om lederstilen hennes.

– Jeg kjenner ikke saken, utover det jeg har lest i media. Jeg har et godt forhold til min forgjenger, hun er dyktig, sier Gjerde.

– Når det er sagt, så er det å bygge en sunn og god kultur kjempeviktig.

Elisabeth Natvig er gjort oppmerksom på at Forsvarets forum omtaler mediesakene som omhandlet varslene mot henne. Hun ønsker ikke å kommentere.

Gjerde vet at det er krevende for de ansatte å stå i endringer. Derfor kommer hun til å «bruke en del kraft» på nettopp menneskene hun er satt til å lede.

– For å bygge den gode avdelingsånden og kulturen, og sørge for at de opplever seg trygge og tilfredse, og at de får gode utfordringer og rammene som skal til for å kunne levere.

Men, understreker hun, hverdagen har en tendens til å ta oss alle.

– Og jeg vet at det kommer til å bli hektisk videre. Forsvarsstaben lever i et evig krysspress mellom politiske føringer, føringer fra forsvarssjefen og ønsker og forventninger i Forsvaret og utad, så jeg er forberedt på å være upopulær, eller realisere beslutninger som ikke er populære.

– Hvordan tåler du å være upopulær?

– Det tror jeg at jeg tåler ganske godt.

Det kan tenkes at lederegenskapene har bodd hos henne helt siden hun var barn. Hun er nest eldst i en søskenflokk på fire, og har av familien fått høre at hun gjerne inntok rollen som “mammaen” i søskenflokken. Hun var også speider i mange år, og ble tidlig utfordret i ledende roller.

– Det er nok en erfaring som kan ha bidratt til at jeg har valgt dette her, sier hun.

– Jeg er en person som veldig lett lar meg engasjere, og kan gå fullt inn for noe når jeg er engasjert. Og, når du er engasjert er du også nysgjerrig og lærer mye. Det er også viktig å være uredd – tåle at det kan blåse litt. Å gå inn i det ukjente, det liker jeg.

Mens Gjerde var på Kypros, var ektemannen, Rune Jensen, på Svalbard, hvor han var Norsk Polarinstitutts stedlige leder i Ny-Ålesund. Barna deres, tvillingene Margrethe og Harald, er blitt voksne og har flyttet hjemmefra. Da Gjerde møter Forsvarets Forum til dette intervjuet, er det bare én dag siden ektemannen kom hjem fra nord. På mange måter er det nå et nytt liv som venter dem. Dette er nemlig første gangen på 23 år at de to skal leve sammen som ektepar, uten at de har hjemmeboende barn.

– Det blir annerledes. Jeg kommer til å savne det der med å ha flere rundt bordet, sier hun.

I og med at barna har vært samtidig ferdig med alle epoker, har hun ofte kjent på tristhet over hvor fort alt har gått, hvor raskt fasene har vært over.

– Vi var så fort ferdig med barnehage-fasen, med skolen… Jeg syntes det var trist at de flyttet ut, men det skal sies at når du har studenter så kommer de ganske hyppig hjem.

– Og, legger hun raskt til.

– Jeg har vært veldig mye fraværende, det må jeg være ærlig å si. De har vært vant til at jeg har vært på lange øvelser, deployeringer eller andre ting, så de er vant til en mor som er mye borte.

– Hva med far, da?

– Han har vært mer hjemme.

Hadde hun visst det hun vet nå, om hvor fort de går, årene hvor barna bor hjemme, tror hun at hun hadde valgt litt annerledes.

– Jeg opplever at det ofte er jeg som har tapt på å være borte, mer enn familien. Skoleavslutningene og aktivitetene jeg har mistet, de får jeg ikke tatt igjen på noen måte.

Nettopp dette er hun bevisst på når det gjelder egne ansatte, forteller hun, at de får muligheten til en familievennlig arbeidshverdag i småbarnsårene.

– Hvis vi vil ha folk til å jobbe i Forsvaret i mange år, må vi også være flinke til å tilrettelegge for at det er mulig å ta noen hvileskjær, noen rolige år, når det passer med familiesituasjonen. Det har jeg fått mulighet med familien også, understreker hun.

Hun har vært utstasjonert i Libanon, Bosnia-Herzegovina og Afghanistan, og har også jobbet tre år for Forsvaret i USA. Noen utenlandsoppdrag har vært vanskeligere for enkelte medlemmer av familien enn andre. Da hun dro til Afghanistan i 2011, hadde fire norske soldater blitt drept i landet året før. Det var krevende kunnskap for Gjerdes 11 år gamle tvillinger.

– Det var et veldig alvor for oss i familien at jeg skulle reise ned dit, når vi kjente den risikoen som lå i det. Jeg var også, jeg vil ikke kalle det redd, men jeg kjente på alvoret i flere situasjoner.

– Du var aldri redd..?

– Redd… Hva er redd..? Nei, jeg kjente på ansvaret. Jeg var heller ikke utsatt for like stor personlig risiko til daglig som de som var mest ute på operasjoner.

– Hva var det som gjorde at du likevel valgte å reise dit?

– Det var et veldig tydelig ansvar. Jeg har valgt denne profesjonen. Når Norge har styrker i Afghanistan og jeg blir bedt om å lede dem, da er svaret enkelt.

Hun opplever at mange synes at det er vanskeligst å reise fra barna når de er helt små. Selv syntes hun at det var verre da, da de var 11 år gamle.

– Det var den vanskeligste alderen, for de forsto så mye og stilte så mange spørsmål.

Å være utenlands har gitt henne erfaring som kommer svært godt til nytte i møte med andre veteraner, forteller hun. Hun vet så veldig godt selv hvordan det er å komme hjem igjen etter risikofylte oppdrag.

– Det er en grunn til at vi er i konfliktområder og det er forbundet med risiko. Du lever med risiko tett på, mye mer enn den vanlige nordmann noen gang har gjort. Spesielt i Afghanistan, men også i Balkan og Libanon. Livet der ute er vanskelig å forstå fullt ut hvis du ikke er der. Det er en kort interesse for hva du har opplevd akkurat når du kommer hjem, og så forsvinner den for de fleste, og det er ikke noe rart.

I tillegg til belastninger knyttet til det oppdraget du har løst, er du samtidig borte fra familie og venner, påpeker hun. Det fraværet er krevende i seg selv, også etter at du har kommet hjem.

– En familie er et velfungerende system, der du har en plass og en rolle. Og når du er borte fra den i en periode, da går livet hjemme videre, og så kommer vi som har vært ute hjem og blir litt som uromomenter.

Det har hun selv kjent på flere ganger, også i en periode da hun pendlet og var hjemme kun i helgene.

– Når du da kommer hjem fredag ettermiddag og begynner å kommentere om barna har ryddet oppvasken, da kan du få høre: “Ikke kom her, du er ikke en del av måten vi gjør det på hjemme nå”. Det tar litt tid å finne tilbake til det som var.

Det er en lignende fase hun og ektemannen skal gjennom nå, etter å ha bodd hver for seg i to år.

– Vi vet at denne fasen kommer, så vi snakker om det. “Ja, nå får vi noen uker hvor vi skal gå oss til igjen som par og familie”, smiler hun.

De vet hvordan de gjør det. Begge to er veldig glade i naturen. De går på toppturer, de løper og går på ski.

– Vi må ta tilbake det som er de beste stundene våre, smiler hun.

Naturen søker hun også mot alene. Det er der hun tenker best.

– Ting virker klarere når jeg løper eller er i skogen. Det er en fin måte å få bearbeidet ting på i gode omgivelser.

Familien har alltid pleid å legge til rette for ferier hvor alle får gjort noe av det de helst vil. For Gjerde og ektemannen, er det fjelltoppene som er viktigst. De har har gått i fjellet i Nepal, Mexico og Alpene.

– Det er noe helt fascinerende med fjell, som treffer meg mer enn noe annet i naturen. Det er en blanding av at jeg synes de er flotte å se på, og bestigningen. Turen er det viktigste. Jeg liker å mestre, svette.

Mens hun venter på å overta stillingen som sjef i FST, er Gjerde midlertidig sjef for Operasjonsdivisjonen, en stilling som vil bli borte etter omorganiseringen som nå pågår. Etter to år på Kypros, hvor arbeidsgiveren hennes har vært FN, er det mye å sette seg inn i. Siden hun sist jobbet i Forsvaret, er sikkerhetssituasjonen i Europa endret.

– Jeg har jo selvsagt fulgt med fra sidelinjen i disse årene, men nå handler det om å sette seg ordentlig inn i implikasjonene for Forsvaret, og bidra til at vi tenker strategisk og tenker fremover.

Hun mener at balansen i hvordan Norge forholder seg til Russland er viktig.

– Vi kan ikke skyve en nabo fullstendig fra oss. Da jeg jobbet i FN, tenkte jeg mye på at noe av det viktigste når stater er i konflikt, er at vi har gode arenaer for å møtes og snakke sammen.

Gjerde forteller om da sønnen hennes for noen år siden hadde begynt førstegangstjenesten, og kom hjem og siterte fra holdningskampanjene som pågikk i avdelingen hans: «Nei betyr nei». 

– Da ble jeg stolt av avdelingen han var i. Og det tror jeg er normalen.

Det er en annen stor oppgave som venter henne i den nye jobben. Det siste året er det avdekket en rekke tilfeller av trakassering og overgrep i Forsvaret, der oppfølgingen av ofre og varslere har vært manglende, og praksisen for konsekvenser varierende. Som stabssjef vil det være Gjerdes ansvar å følge opp at arbeidet med forebygging av trakassering, mobbing og overgrep blir fulgt opp.

– Vi har et veldig alvorlig ansvar for våre vernepliktige og tilsatte, både kvinner og menn. Og når noen behandles på en måte som ikke bare ikke er akseptabel, men også ulovlig, så må vi ta det på det dypeste alvor. Og jeg opplever at det gjøres nå, både av Forsvarsstaben og forsvarsledelsen.

I mars ble det klart at Forsvaret ville sette inn en egen gruppe som systematisk skal jobbe mot trakassering og mobbing (MOST) i organisasjonen. Generalmajor Elisabeth Michelsen er satt til å lede denne gruppen.

– Den gruppen har jeg tro på. Men først og fremst må vi, på alle nivåer, jobbe ufortrødent med det hele tiden. Det hjelper ikke med en kraftanstrengelse over en kort tid. Dette kan vi ikke slippe. I kulturen og strukturen vår må vi ha kontinuerlig fokus på det.

I juni kom resultatet fra den såkalte MOST-undersøkelsen, gjennomført av Forsvarets forskningsinstitutt. Blant de som svarte på undersøkelsen, hadde 45 prosent av kvinnene opplevd en eller annen form for seksuell trakassering det siste året. Blant menn var det 14 prosent.

– Hva har vært galt med kulturen frem til nå, mener du?

– Hvis jeg hadde en fullgod analyse på det… Jeg er i hvert fall helt sikker på at vi må ha kontinuerlig fokus på det. Så må det jo sies at vi har tall som viser at de aller, aller fleste trives veldig godt hos oss, men det gjør ikke problemet noe mindre alvorlig. Vi har ikke hatt godt nok fokus på det, og så har vi ikke håndtert alle sakene godt nok. Og det er virkelig noe det jobbes med nå. Det skal være et forutsigbart og tydelig regime på hvordan slike saker skal håndteres.

– Har du selv følt deg trygg i Forsvaret?

– Ja, jeg har det selv. Jeg har aldri opplevd det jeg vil kalle seksuell- eller alvorlig trakassering. Det jeg selv har opplevd har vært ganske bagatellmessig.

Selv har Gjerde hatt det hun beskriver som tydelige og gode rollemodeller, som ikke har akseptert det minste, og som har vært med på å skape gode kulturer.

– Så er det steder vi har lykkes mindre med det, åpenbart. Jeg har som sjef eller leder vært borti mange saker. Selv om jeg har vært trygg, så har ikke alle rundt meg alltid vært det, sier hun.

– Og det kjenner jeg et ansvar for.