– Lærdommer fra krigsforbrytersaken i Australia

Krigsforbrytersaken i Australia er nok en påminnelse om at krigsforbrytelser ikke bare begås av «andre», men også av de som ikke er så ulike oss selv. Brereton Report into ‘Questions of Unlawful Conduct concerning the Special Operations Task Group in Afghanistan’ viser at det har vært uklarhet om hensikten med oppdraget i Afghanistan, dårlig avdelingskultur, svakt lederskap, og en generell mangel på tilsyn med styrken.

Kombinasjonen av disse faktorene har ledet til en normalisering av handlinger som er i strid med australske forsvarets verdier, og at krigsforbrytelser som har blitt begått har blitt oversett og tildekket. Hvilke lærdommer kan vi så trekke ut av dette slik at vi kan forhindre at noe slikt også skjer hos oss?

Vern mot ondskap

Fra et juridisk perspektiv understreker dette nok en gang betydningen av at militært personell på alle nivåer i organisasjonen har en grunnleggende kunnskap om og forståelse for reglene i krigens folkerett. Folkeretten setter noen absolutte grenser for hva som er tillatt og ikke tillatt i væpnede konflikter, og utgjør et ytre vern mot krigens ondskap. Forskning viser også at soldater under ekstreme kjenninger har begrenset kapasitet til å gjøre de store verdimessige overveielsene. Evnen til prinsipiell moralsk refleksjon reduseres, og fokuset blir på å etterleve reglene.

Da er det avgjørende at denne bunnlinjen som reglene i krigens folkerett utgjør er på plass.

Men også etikk er viktig. Etikken understøtter jussen ved at den gir soldater moralsk motivasjon til å handle i tråd med folkerettens regler.

Moralske prinsipper

Når soldater overholder skillet mellom stridende og ikke-stridende så er det ikke bare fordi det «står i loven», men også fordi det er i tråd med grunnleggende moralske prinsipper og normer som de som soldater er forpliktet på. Dette er normer som ikke bare pålegges soldatene utenfra, men som også er en integrert del av den militære profesjonskodeks og forståelsen av hva det vil si å være en profesjonell soldat.

Shannon French skriver i boken The Code of the Warrior om en hendelse der en US Marines blir stanset av sin sersjant i det han er i ferd med å henrette en sivil kvinne. Handlingen skjer etter at mange av kameratene er falt.

Sersjanten klarer å stanse soldaten fra å ta livet av den sivile kvinnen – ikke ved å appellere til hans verdier, til folkeretten eller engasjementsreglene. Han sier bare: «Marines don’t do that». Å ta livet av sivile er ikke noe soldater gjør.

Utdanning og kultur

Hvordan skal vi så sikre at denne rettslige og etiske bunnlinjen blir tilstrekkelig ivaretatt? To forhold er særlig viktige her. Det ene er utdanning og det andre er utvikling av sunn avdelingskultur.

Utdanning i krigens folkerett er avgjørende for å sikre at soldatene våre har en god grunnutrustning for å handle rett i krig. De må kunne folkerettens regler for når en person er lovlig mål, hvem som har krav på beskyttelse mot angrep og hva som skal til for at en person mister denne beskyttelsen. Forståelse av hvilke regler som gjelder er viktig, men ikke tilstrekkelig. Våre soldater må også trene på hvordan man kan anvende reglene på praktiske situasjoner, og de må kunne reglene så godt at de kan anvende dem i møte med nye situasjoner som man ikke spesifikt har trent på.

Fra et etisk perspektiv er det viktig å understreke at å følge krigens regler ikke er en garanti på at handlingen er etisk klok.

Jussen tegner opp det ytre handlingsrommet for hva som er tillatte handlinger i krig, men at noe er tillatt betyr ikke nødvendigvis at det er etisk rett.

God utdanning og trening på etikk er derfor også viktig, og særlig i situasjoner hvor jussens regler ikke gir finmasket nok veiledning til hvordan vi skal handle på en ansvarlig og god måte.

Soldatene våre må altså trenes på å håndtere gråsone-situasjoner hvor det er uklart hvilke regler som gjelder og hvor forståelsen av hva som er rett og galt er under særlig press.

Les også:

Når norske soldater samarbeider med overgripere

Da holder det ikke bare å lære om Forsvarets kjerneverdier. Fokuset må rettes mot å håndtere vanskelige dilemmaer og ta valg i pressede situasjoner hvor kanskje det beste man kan håpe på er at våre handlinger er mer eller mindre moralsk akseptable.

Solid og virkelighetsnær utdanning innenfor juss og etikk er altså avgjørende for å sikre at oppdraget løses på en god ansvarlig måte, innenfor folkerettens regler og i tråd med den militære profesjonens normer og prinsipper.

Dette leder oss over til det andre forholdet som er særlig viktig for å motvirke den type ukultur rapportene fra Australia vitner om; nemlig avdelingsmoral.

Rett og galt

Militære ledere på alle nivåer har et stort ansvar for å motvirke at avdelinger eller mindre enheter utvikler en gruppekultur som forvrenger dette skillet mellom rett og galt. Sterkt samhold og lojalitet til gruppen er avgjørende for å lykkes militært.

Men grupper med sterkt samhold har også en mørkere side ved at det kan gi grobunn for en kultur hvor lojaliteten til gruppen blir viktigere enn lojaliteten til profesjonens regler og prinsipper.

Hos de australske spesialstyrkene ble det avdekket en kulturell normalisering av det å avvike fra profesjonelle standarder. En subkultur hvor henrettelser av beskyttede personer, planting av bevis og falsk rapportering er ansett som akseptabel atferd dukker ikke opp over natten. Problemet var ikke bare soldatene på bakken som dekket for hverandre, men også sjefene, som hadde større lojalitet til sine undergitte enn til oppdraget og profesjonens krav, sviktet sitt ansvar. Når til og med jurister som skulle sjekke om rapportene om overgrep stemte valgte å se en annen vei, viser dette hvor omfattende og ødeleggende slik feilplassert lojalitet kan være for en militær styrke.

Les også:

Er det skadelig å ta liv?

Et stort ansvar påhviler militære ledere på å utvikle en sunn avdelingskultur, som både er i stand til å løse oppdraget på en samlet og effektiv måte, men som også har rom for uenighet og justeringer fra den enkelte.

Utvikler det seg en kultur hvor overgrep ikke blir påtalt og korrigert, og hvor alle kritiske innvendinger blir stilnet, er veien kort til den situasjon som de australske spesialstyrkene har havnet i. Det var mangel på moralsk lederskap på alle nivåer som tillot situasjonen å utvikle seg så langt, ifølge den australske forsvarssjefen.

For mange må ha visst på ulike nivåer hva som foregikk blant spesialstyrkene. Men ingen sa ifra.

Umulig å sikre seg

I lys av denne saken kan det være naturlig å spørre: kunne noe sånt skjedd her hos oss? Det er selvfølgelig umulig å sikre seg fullstendig, spesielt ikke når noe sånt kan skje med militære styrker som vi ellers gjerne sammenligner oss med. Men vi kan arbeide for at våre styrker er så godt utrustet som mulig til å kunne handle rett i krig.

Les også: Kunnskap om krigens folkerett kan gi oss taktiske fordeler, skriver kaptein Syver Eskestrand.

Det forutsetter at vi gir våre soldater god utdanning innenfor et bredt spekter av fagområder og disipliner, og ikke minst innenfor juss og etikk.

Samtidig ser vi også at utdanningen på krigens folkerett og etikk ikke prioriteres tilstrekkelig. Soldatundersøkelsen til Norges Røde Kors, som skal teste kunnskapen på krigens folkerett blant norske soldater illustrerer situasjonen: Sist undersøkelse (2018) viste at antall soldater som har fått undervisning i krigens folkerett var redusert fra 95 prosent til 68 prosent, sammenlignet med 2013.

Utviklingen går også i feil retning på regelkunnskapen, inkludert reglene som er relevant for den australske krigsforbrytersaken: Antallet som svarer nei på om de ville ha skutt en fiendtlig stridende som nettopp har overgitt seg, dersom denne personen hadde drept en person som sto deg nær, gikk fra 86 til 80 prosent.

Bare 65 prosent ville ha hjulpet en såret fiendtlig stridende dersom denne personen hadde drept en person som stod deg nær. I 2013 var tallet 73. Og når spurt om de kan utsette en krigsfange eller en internert person for tortur for å få tak i viktig informasjon, svarte 88 prosent nei, mot 94 prosent i 2013, noe som viser at hele 12 prosent er usikre på om tortur er lov eller tror det er lov.

Vi har med andre ord et stykke å gå, også i Norge.